Staten skrur opp prisen igjen – og sender regningen til de som er avhengige av bil

FØRST VAR PRISEN FOR HØY – NÅ SKAL STATEN HA PENGENE TILBAKE

Det finnes politiske beslutninger man kan diskutere frem og tilbake i det uendelige. Så finnes det beslutninger som er så enkle å forstå at de nesten forklarer seg selv. Tidligere i år var drivstoffprisene blitt så belastende at Stortinget vedtok å sette veibruksavgiften på bensin og diesel til null for en periode. Lettelsen gjelder imidlertid bare frem til 1. september. Dersom det ikke kommer et nytt vedtak, kommer avgiften tilbake.

Legg merke til logikken: Ingenting grunnleggende har skjedd med behovet for bilen mellom august og september. Håndverkeren har ikke fått byggeplassene flyttet nærmere hjemmet. Bonden har ikke fått elektrifisert hele maskinparken over sommeren. Transportøren har ikke fått lastebilene over på tog, og familien på bygda har ikke våknet opp til T-bane, trikk og buss hvert tiende minutt. Likevel kan staten fra én dato til en annen igjen hente inn flere kroner for hver eneste liter som fylles.

Det midlertidige avgiftskuttet tilsvarer om lag 4,41 kroner per liter bensin og 2,85 kroner per liter diesel når merverdiavgiften regnes inn. Den internasjonale oljeprisen, raffineringskostnader, valutakurser og konkurransen mellom bensinstasjonene påvirker selvsagt den endelige pumpeprisen. Men akkurat denne delen av regnestykket er politisk bestemt. Når avgiften kommer tilbake, er det derfor meningsløst å snakke om økte drivstoffpriser som om staten står maktesløs på sidelinjen og betrakter utviklingen. Staten står midt i regnestykket.

BILEN ER IKKE ET LUKSUSPROBLEM FOR DISTRIKTS-NORGE

Store deler av norsk bilpolitikk synes fortsatt å være konstruert med utgangspunkt i forestillingen om at bilen er et frivillig forbruksgode som enkelt kan velges bort dersom det blir dyrt nok å kjøre. Det er mulig å forstå hvordan den tanken oppstår dersom hverdagen utspiller seg mellom bolig, kollektivknutepunkt og kontor i en større by. Men Norge er større enn som så.

For svært mange mennesker er bilen en del av infrastrukturen. Den er forbindelsen mellom hjemmet og arbeidsplassen, mellom barnehagen og jobben, mellom håndverkeren og kunden og mellom pasienten og tjenester som gjennom årtier er blitt sentralisert. Den gjør det mulig å drive næring, produsere mat, bygge hus, reparere veier og få varer frem dit folk faktisk bor.

En byggmester kan ikke ta med kapp- og gjærsag, kompressor, verktøykasser og materialer på rutebussen. Bonden kan ikke erstatte traktoren med sykkel. Hjemmesykepleieren kan ikke vente halvannen time på neste avgang mens neste pasient sitter hjemme. Transportbedriften kan ikke parkere lastebilene og ønske seg frem til kunden.

Derfor er drivstoffavgifter heller ikke bare en avgift på «bilkjøring». De er en kostnad på aktivitet. Når diesel blir dyrere, blir transport dyrere. Når transport blir dyrere, blir varer og tjenester dyrere. Kostnaden stopper ikke ved bensinpumpen; den arbeider seg videre gjennom økonomien til den til slutt havner på en faktura eller en prislapp.

DET ER IKKE MARKEDSKREFTER NÅR STATEN SELV SKRUR OPP AVGIFTEN

Politikere liker gjerne å forklare høye priser med internasjonale markeder, geopolitikk, råvarepriser og valutakurser. Alt dette har selvfølgelig betydning. Men akkurat derfor burde det være desto enklere å skille mellom kostnader Norge ikke kontrollerer og kostnader norske politikere faktisk bestemmer selv. Veibruksavgiften tilhører den siste kategorien.
Når staten legger flere kroner på hver liter, er staten med på å fastsette sluttprisen. Det er ikke ideologi, retorikk eller populisme å konstatere dette. Det er et regnestykke.

Regjeringen og partier som ønsker avgiften tilbake kan naturligvis argumentere med at staten trenger inntektene. Det er et legitimt politisk standpunkt. Men da bør diskusjonen også føres redelig: Staten «mister» ikke penger i et vakuum når en avgift reduseres. Pengene blir igjen hos noen andre – hos mennesker og bedrifter som ellers måtte ha betalt dem inn.

Norsk politisk språk har fått en underlig egenskap hvor penger staten lar folk beholde gjerne omtales som en «kostnad for staten». Sett fra den andre siden av bordet er regnestykket annerledes. Når avgiften gjeninnføres, er det en kostnad for bilisten, familien, bonden, håndverkeren og bedriften.
Det perspektivet fortjener langt større plass.

FRP VIL LA AVGIFTSLETTELSEN FORTSETTE

Fremskrittspartiet har tatt til orde for å forlenge avgiftslettelsen i stedet for å la veibruksavgiften komme tilbake 1. september. Det er en politisk linje som skiller seg tydelig fra forestillingen om at høye drivstoffavgifter først og fremst skal brukes som et virkemiddel for å påvirke folks adferd.
Det interessante er ikke bare kroner og øre. Det handler om hvilket utgangspunkt politikken skal ha.

Skal staten først spørre hvor mye den trenger å hente inn – og deretter finne hvem som skal betale? Eller skal den også spørre hvor mye det er rimelig å kreve av mennesker som allerede finansierer staten gjennom inntektsskatt, merverdiavgift, arbeidsgiveravgift, bompenger, strømavgifter, kommunale gebyrer og en lang rekke andre skatter og avgifter?

FrPs grunnleggende argument i slike saker er velkjent: Staten må i større grad prioritere innenfor sine enorme inntekter fremfor automatisk å sende nye regninger til innbyggerne. Man trenger ikke være enig i hvert eneste budsjettforslag partiet fremmer for å se at akkurat dette spørsmålet fortjener å stilles langt oftere i et av verdens rikeste land.
Det er et bemerkelsesverdig paradoks dersom staten Norge – med enorme petroleumsinntekter og et oljefond få andre nasjoner kan drømme om – gang på gang skal fortelle en småbarnsfamilie, en håndverker eller en bonde at akkurat deres drivstoffregning må opp fordi staten trenger pengene.

«VANLIGE FOLK» BETALER IKKE REGNINGENE MED POLITISKE FESTTALER

Norsk politikk mangler ikke erklæringer om «vanlige folk». Vi har hørt om distriktene, arbeidsfolk, næringslivet, kjøpekraften og kampen mot økte forskjeller så mange ganger at uttrykkene nesten er slitt blanke. Problemet oppstår når festtalene møter terminalen på bensinstasjonen.
Da er politikken ikke lenger abstrakt. Da står et menneske der med bankkortet.

En tømrer som kjører noen mil til en byggeplass hver dag kan ikke betale drivstoffregningen med en stortingsdebatt om distriktene. En bonde får ikke traktoren til å gå på politiske intensjoner. En transportør kan ikke fakturere kundene i gode ønsker om lavere prisvekst. Og en familie som er avhengig av to biler fordi arbeidstidene, skoleveien og hverdagslogistikken krever det, får ingen økonomisk hjelp av å bli fortalt at de helst burde kjøre mindre.
Det er dette som gjør avgiftspolitikken så avslørende. Den viser forskjellen mellom hva politikerne sier de ønsker – og hva de faktisk gjør med kostnadene folk møter.

DEN STORE AVGIFTSILLUSJONEN

Et av de mest seiglivede politiske kunststykkene i Norge er forestillingen om at staten på en eller annen måte eksisterer økonomisk uavhengig av befolkningen. Politikere snakker om statens inntekter, statens utgifter og statens behov som om pengene oppstår inne på et departementskontor.
Det gjør de ikke. Hver avgiftskrone kommer fra noen.

Når staten tjener mer på drivstoffavgifter, betaler noen tilsvarende mer. Når en avgift økes, reduseres det økonomiske handlingsrommet et annet sted. En hundrelapp som går til staten kan ikke samtidig brukes på mat, boliglån, investeringer, en lærling, vedlikehold av huset eller en familieaktivitet.

Det betyr ikke at vi kan eller bør avskaffe skatter og avgifter. Et moderne samfunn trenger inntekter, og fellesskapet skal finansiere viktige oppgaver. Men nettopp derfor bør politikernes respekt for pengene de krever inn være tilsvarende stor.

Spørsmålet bør aldri bare være: «Hva kan staten bruke disse pengene på?»
Det burde minst like ofte være: «Har staten virkelig større behov for denne hundrelappen enn personen som tjente den?»

1. SEPTEMBER BLIR EN POLITISK LAKMUSTEST

Debatten om drivstoffavgiften handler dermed om langt mer enn noen kroner på bensin og diesel. Den handler om hvilken retning norsk politikk skal ta når staten møter en befolkning som allerede har vært gjennom flere år med kraftig prisvekst, økte renter og en generell kostnadsøkning som merkes langt sterkere rundt kjøkkenbordet enn i makroøkonomiske tabeller.

FrP mener avgiftslettelsen bør fortsette. Andre partier må forklare hvorfor den ikke bør gjøre det. Nettopp dét er den diskusjonen vi burde få.
Ikke enda en runde hvor politikere beklager at drivstoffet er dyrt samtidig som de selv stemmer for avgiftene som gjør det dyrere. Ikke enda en runde hvor staten presenteres som en uskyldig tilskuer til priser den selv bidrar til å fastsette. Og definitivt ikke enda en runde hvor mennesker uten realistiske alternativer til bilen skal moraliseres over fordi de reagerer på regningen.
For 1. september skjer noe usedvanlig oppklarende. Da trenger vi ikke spørre hva politikerne sier om kjøpekraft, distrikter, arbeidsfolk eller norsk næringsliv. Vi kan ganske enkelt se hva de gjør.

Hvis avgiften kommer tilbake, skrur staten selv prisen opp. Regningen går videre til bilisten, bonden, håndverkeren, transportøren og familien. Og når den samme staten senere beklager at levekostnadene er høye, bør noen ha anstendighet nok til å minne om hvem som sto ved bryteren.

Den mest provoserende delen av norsk avgiftspolitikk er ikke at staten trenger penger. Det gjør alle stater. Det provoserende er forestillingen om at staten alltid har førsterett på dem.