Man kan undres hva som skjer i Politiet

«Vi har ikke kapasitet»

Det finnes knapt en offentlig etat i Norge som oftere enn politiet får bruke ordet «ressursmangel» som universalforklaring. Anmelder du et tyveri, bedrageri, skadeverk eller et annet lovbrudd, er risikoen blitt stadig større for at saken aldri kommer særlig langt. Politiet skriver det til og med rett ut på egne nettsider: De har ikke ressurser til å etterforske alle sakene de får inn, og må derfor prioritere noen saker foran andre. Det er i det minste ærlig. Det langt mer interessante spørsmålet oppstår når man begynner å undersøke hva den samme etaten faktisk bruker ressursene sine på.

For «vi har ikke ressurser» får en ganske annen klang når vi samtidig ser en organisasjon med nesten 19.000 årsverk og rundt 30 milliarder kroner til disposisjon. Selvsagt er ikke 30 milliarder det samme som ubegrensede ressurser. Politiet har et enormt samfunnsoppdrag, kriminaliteten blir stadig mer komplisert, og det moderne trusselbildet krever både teknologi, analyse, forebygging, etterretning og spesialkompetanse. Men nettopp derfor blir ledelsens evne til å prioritere avgjørende. Når ressursene aldri kan bli ubegrensede, kan heller ikke «ressursmangel» være et evig frikort.

Oppklaringsprosenten peker én vei

Tallene fra politiets egen straffesaksbehandling er brutale. Den samlede oppklaringsprosenten var 50,9 prosent i 2019. I 2020 var den 49,4 prosent, i 2021 48,8, i 2022 44,3, i 2023 42,3 og i 2024 39,9 prosent. I 2025 endte den på 39,4 prosent. På seks år har altså mer enn elleve prosentpoeng forsvunnet.

Bak gjennomsnittet skjuler det seg enda styggere tall. For vinningskriminalitet var oppklaringsprosenten i 2025 bare 15,7 prosent, mens økonomisk kriminalitet lå på 17,6 prosent. Også voldslovbruddene beveger seg feil vei, fra 56,5 prosent oppklaring i 2019 til 49,2 prosent i 2025. Dette er ikke tall konstruert av opposisjonspolitikere eller sure samfunnsdebattanter. Det er politiets egne resultater.

Det betyr i praksis at dersom noen stjeler fra deg, svindler deg eller påfører deg et økonomisk tap, er det slett ikke gitt at politiet kommer særlig langt. Straffeloven gjelder naturligvis fortsatt, men for stadig flere ofre kan den i praksis begynne å oppleves mer som et teoretisk dokument enn som garantien for at lovbrudd faktisk får konsekvenser.

30.016 saker rett i skuffen

Enda mer oppsiktsvekkende er utviklingen i saker som henlegges på grunn av manglende kapasitet. I 2021 gjaldt dette 13.561 saker. Fire år senere, i 2025, var antallet kommet opp i 30.016. Det er mer enn en dobling.

Ni prosent av alle straffesaker ble i 2025 henlagt på grunn av kapasitet, mot fire prosent i 2019. Politidirektoratet og Riksadvokaten skriver selv at økningen i vesentlig grad antas å gjenspeile en presset ressurssituasjon. Men her kommer et tall som burde få flere enn ofrene til å reagere: I 55 prosent av kapasitetshenleggelsene var det allerede registrert en mistenkt. For voldssaker var andelen hele 81 prosent.

Det betyr selvsagt ikke at den registrerte personen nødvendigvis var skyldig. Nettopp derfor finnes etterforskning. Men det punkterer forestillingen om at dette først og fremst handler om håpløse saker der politiet ikke har den fjerneste idé om hvor de skal begynne. I mange av dem har politiet faktisk et konkret spor eller en konkret mistenkt – men saken legges likevel bort.

Det er nesten blitt en dårlig vits å si at politiets største oppgave er å henlegge saker. Men når mer enn 30.000 saker på ett eneste år avsluttes fordi kapasiteten ikke strekker til, er galgenhumoren dessverre ikke tatt helt ut av løse luften.

Men hvor blir ressursene av?

Her begynner det å bli interessant. Norsk politi er ikke en sulteforet organisasjon som driver virksomheten fra et trekkfullt lensmannskontor med én gammel Volvo og tre ansatte. Politiet disponerte i 2025 rundt 29,8 milliarder kroner og hadde omkring 18.900 årsverk.

Bemanningen økte også fra 2024 til 2025. Men ser man nærmere på hvem det faktisk ble flere av, blir bildet langt mer interessant. Antallet sivile årsverk økte med 338, påtaleårsverkene med 100 – mens antallet politiårsverk økte med bare 85. Politiets egen ressursanalyse viser dessuten at Politiets IT-enhet alene sto for 28 prosent av veksten i sivile årsverk mellom 2021 og 2025.

Samtidig hadde politidistriktene våren 2026 rundt 322 færre politiårsverk enn i oktober 2021.

Altså: Flere ansatte i politiet totalt – men færre politifolk ute i distriktene enn for noen år siden.

Det er akkurat her hele debatten om «ressurser» blir for enkel. For ressurser er ikke bare hvor mange milliarder Stortinget bevilger. Ressurser handler like mye om hva politiledelsen velger å bruke milliardene på.

Fra 31 til over 60 designere

Og så kommer vi til designerne. For dette høres nesten ut som en dårlig Facebook-vits helt til man begynner å lese politiets egne stillingsannonser.

Høsten 2024 beskrev Politiets IT-enhet et designmiljø med 31 designere. Sommeren 2025 var tallet blitt 44. Våren 2026 ble det opplyst at miljøet hadde vokst til rundt 55 designere, og allerede samme sommer beskrev en ny stillingsannonse seksjonen som bestående av over 60 designere – samtidig som den fortsatt skulle vokse. Fra 31 til over 60 på under to år.

Og før design-Norge sender ut blålysene: Nei, disse menneskene sitter naturligvis ikke hele dagen og diskuterer skrifttype på foreleggene eller om politilogoen hadde vært friskere i pastell. De jobber med UX, brukergrensesnitt, digitale løsninger, tjenestedesign, innhold og fagsystemer. Politiet trenger åpenbart digital kompetanse, og Riksrevisjonen har selv vært svært kritisk til foreldede systemer og mangelfull digitalisering. Men det er heller ikke poenget.

Poenget er at når en organisasjon kan doble et designmiljø fra 31 til over 60 mennesker på under to år, samtidig som stadig flere anmeldelser henlegges fordi den samme organisasjonen hevder å mangle kapasitet, da har skattebetalerne all mulig rett til å spørre hva som prioriteres. Det burde egentlig være en selvfølge.

Jon Engen-Helgheim stilte spørsmålet

Dette var også noe av bakgrunnen da lederen av Stortingets justiskomité, Jon Engen-Helgheim, tok opp politiets ressursbruk i et innlegg 3. april. Blant forholdene han trakk fram var det omfattende designmiljøet i Politiets IT-enhet.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Fra deler av designmiljøet kom det raskt innvendinger om at han åpenbart ikke forsto hva moderne designkompetanse innebærer. Det er en behagelig måte å slippe unna diskusjonen på, men den bommer ganske grovt på poenget. Engen-Helgheim har senere forklart fra Stortingets talerstol at både han og justiskomiteen har brukt betydelig tid på å besøke politiet rundt omkring i landet, og at budskapet de møter er det samme: Det trengs flere politifolk.

Det gjør spørsmålet enda mer relevant. Dersom politifolk på bakken sier at de trenger flere politiressurser, samtidig som politidistriktene faktisk har færre politiårsverk enn for noen år siden og andre deler av organisasjonen vokser kraftig, er det ikke useriøst å spørre om prioriteringene. Det ville snarere vært ganske oppsiktsvekkende om Stortingets justiskomité ikke stilte slike spørsmål.

Og så gamer politiet

Som om ikke dette var nok, har politiet også politiutdannet personell som bruker gaming som en del av arbeidshverdagen. Politiets nettpatruljer er til stede på forskjellige digitale plattformer, og en politibetjent har offentlig fortalt hvordan gaming brukes som arbeidsmetodikk for å komme i kontakt med unge mennesker. Det er også gjennomført ukentlige livesendinger på Twitch.

Det finnes igjen en helt legitim faglig begrunnelse. Ungdom lever store deler av livet digitalt. Trusler, svindel, grooming, radikalisering og annen kriminalitet skjer også på nettet. Selvfølgelig skal politiet være til stede der mennesker befinner seg.

Men det betyr ikke at ethvert tiltak automatisk blir fredet fra spørsmål om kostnad, effekt og ressursbruk bare fordi noen setter merkelappen «forebygging» på det. Når politiutdannet personell kan sitte og game som del av arbeidstiden, samtidig som andre politiansatte må forklare ofre for kriminalitet at anmeldelsen deres ikke blir etterforsket fordi kapasiteten mangler, oppstår en kontrast som det må være lov å reagere på.

Det handler ikke om at politiet aldri skal være på Twitch.
Det handler om at noen må kunne dokumentere at prioriteringen gir mer samfunnssikkerhet enn alternativ bruk av de samme politiressursene.

Hvor er Politidirektoratet?

Til slutt ender alle slike spørsmål samme sted: ledelsen.
Hvor er Politidirektoratet i dette?
Hva skal man egentlig med et direktorat dersom svaret på fallende oppklaringsprosent, færre operative politifolk og eksplosiv vekst i kapasitetshenleggelser bare er at politiet trenger mer penger?

Politidirektoratet mangler neppe ledere - tvert i mot! Der finnes politidirektør, assisterende politidirektør, avdelingsdirektører, stabsdirektører, teknologi- og IT-ledelse og et solid apparat som nettopp skal sørge for styring, prioritering og utvikling av etaten.

Problemet er at også Riksrevisjonen tidligere har rettet kritikk direkte mot styringen. I undersøkelsen av digitaliseringen i politiet ble styringen fra Justis- og beredskapsdepartementet og Politidirektoratet omtalt som kritikkverdig og preget av kortsiktige prioriteringer. Senere har Riksrevisjonen også rettet alvorlig kritikk mot myndighetenes arbeid med blant annet barne- og ungdomskriminalitet og effektiviteten i straffesakskjeden.

På et tidspunkt går det derfor ikke lenger an å peke nedover i organisasjonen.

Ledelse eksisterer nettopp for å ta ansvar når organisasjonen ikke leverer.

Det er ikke først og fremst mer penger som må etterlyses

Selvsagt trenger norsk politi betydelige ressurser. Det moderne kriminalitetsbildet er omfattende, digitalt og internasjonalt, samtidig som etaten skal håndtere alt fra terrorberedskap og organisert kriminalitet til vold i hjemmet, trafikksikkerhet, narkotika, bedragerier og lokal beredskap.

Men politiet disponerer allerede nær 30 milliarder kroner og rundt 19.000 årsverk. Derfor nekter jeg å godta at enhver svakhet skal møtes med den samme automatiske forklaringen: Vi mangler ressurser.

Når oppklaringsprosenten faller fra 50,9 til 39,4 prosent, når mer enn 30.000 saker henlegges på grunn av kapasitet, når over halvparten av disse sakene allerede har en registrert mistenkt, når politidistriktene har færre politiårsverk enn i 2021, mens IT- og støttefunksjoner vokser og designmiljøet på under to år går fra 31 til over 60 ansatte – da er ressursene bare halve diskusjonen. Resten handler om ledelse.

Hadde dette vært en privat virksomhet hvor kjerneleveransen hadde falt år etter år, hvor kundene fikk beskjed om at bedriften ikke hadde kapasitet til å hjelpe dem, mens støtteapparatet vokste og ledelsen svarte med å be eierne om stadig mer penger, ville styret for lengst krevd full gjennomgang. Det burde kanskje skje her også.

Gå gjennom stilling for stilling, prosjekt for prosjekt og ledernivå for ledernivå. Se hva som faktisk bidrar til flere politifolk tilgjengelig for publikum, mer etterforskning, kortere saksbehandlingstid og høyere oppklaringsprosent. Behold det som virker. Skjær bort det som ikke gjør det.

Når en stadig større del av kriminaliteten ender i en henleggelse fordi politiet selv sier de mangler kapasitet, samtidig som organisasjonen åpenbart har kapasitet til å bygge stadig større støtteapparater, er det ikke publikum som skylder politiet enda en blankosjekk.
Det er politiledelsen som skylder publikum en forklaring.

KILDER OG DOKUMENTASJON

Politidirektoratet og Riksadvokaten – Straffesaksbehandlingen i politiet 2025, POD-rapport 1/2026
Tall for oppklaringsprosent, utviklingen fra 2019 til 2025 og saker henlagt på grunn av manglende kapasitet.

Politiets ressursanalyse 2025 – POD-rapport 2/2026
Bemanning, utviklingen i sivile årsverk og politiårsverk samt veksten i Politiets IT-enhet.

Politiets årsrapport 2025
Opplysninger om samlet ressursbruk, bevilgninger og antall årsverk.

Riksadvokaten / omtale i Juristen, Politiforum og NTB/VG, februar 2026
Tall for kapasitetshenleggelser: 13.561 saker i 2021 mot 30.016 saker i 2025, samt andelen saker med registrert mistenkt.

Politiforum – bemanningstall første tertial 2026
10.734 politiårsverk i politidistriktene i oktober 2021 mot 10.412 i april 2026.

Politiets IT-enhet – stillingsannonser 2024–2026 / KOM24
Opplysninger om utviklingen i designmiljøet fra 31 designere i 2024, via 44 og rundt 55, til over 60 designere sommeren 2026.

Jon Engen-Helgheim – Facebook, 3. april 2026 / Stortingets referater 14.–15. april 2026
Innlegg om politiets ressursbruk og designmiljø samt uttalelser etter besøk hos politiet om behovet for flere politifolk, fallende oppklaringsprosent og økende kapasitetshenleggelser.

Politiet.no / Utdanning.no – politiets nettpatruljer
Opplysninger om politiets tilstedeværelse på gamingplattformer og bruk av gaming og Twitch som arbeidsmetodikk.

Riksrevisjonen – Digitalisering i politiet, Dokument 3:7 (2023–2024)
Kritikk av digitalisering, ressursutnyttelse og styring fra Justis- og beredskapsdepartementet og Politidirektoratet.

Riksrevisjonen – Myndighetenes innsats mot barne- og ungdomskriminalitet, 2025
Kritikk av myndighetenes kriminalitetsforebyggende innsats og svakheter i straffesakskjeden.