DET BORGERLIGE TOMROMMET
Høyre har gjort seg selv overflødig
Det er vanskelig å forstå hva Høyre egentlig forsøker å bli under sin nye ledelse. Mens vanlige husholdninger og bedrifter går en høst i møte med høye renter, presset kjøpekraft og nye kostnadsøkninger, velger partiet som en gang skulle være den solide borgerlige motvekten til Arbeiderpartiet å trekke seg fra kampen om drivstoffavgiftene. Høyre er selvsagt fortsatt Høyre på papiret. Problemet er at stadig flere velgere synes å spørre seg hva forskjellen betyr i praksis.
Høyre presses fra flere kanter mens kostnadene øker. For velgerne blir spørsmålet stadig mer påtrengende: Hvor går grensen mellom et borgerlig alternativ og en politikk som oppleves stadig mer lik venstresidens?
KortversjonHovedpoengene på et øyeblikk+
Høyre har under Ine Eriksen Søreides nye ledelse ikke klart å gjenreise posisjonen som det dominerende borgerlige partiet. Ferske målinger viser Høyre rundt 15 prosent, mens Fremskrittspartiet ligger nær eller over 30 prosent. Målingene beviser ikke at årsaken er en politisk venstredreining, og Høyre skiller seg fortsatt klart fra Arbeiderpartiet på viktige områder som skatt, næringspolitikk og private velferdstilbud. Likevel mener jeg partiets opptreden i flere konkrete hverdagssaker gjør forskjellen stadig vanskeligere å få øye på.
Drivstoffsaken illustrerer problemet. Høyre var selv sentral i det midlertidige avgiftskuttet som varer til 1. september, men vil ikke forlenge det selv om transportnæringen advarer om kraftig økte diesel- og transportkostnader. Samtidig går norske husholdninger en høst i møte med høye priser og fare for ytterligere renteøkninger. I dette landskapet fremstår særlig Frp, og i flere saker Sp, som langt mer villige til å begynne politikken med spørsmålet om hva vanlige mennesker og bedrifter faktisk har råd til.
Ine Eriksen Søreide overtok Høyre etter Erna Solberg på landsmøtet i februar. Fem måneder senere er bildet mildt sagt lite imponerende. Den ferske Norfakta-målingen publisert 8. august gir Høyre 15,8 prosent, mens Fremskrittspartiet får 28,9 og Arbeiderpartiet 25,2 prosent. I samme målingsserie lå Høyre på 18,3 prosent i april. Enda tydeligere ble bildet i Opinion-målingen for ABC Nyheter og Altinget 6. august: Frp 31,2 prosent, Høyre 14,8. Målinger svinger og beviser ikke hvorfor velgerne beveger seg, men tendensen er vanskelig å overse: Høyre har ikke klart å gjenreise seg som den dominerende kraften på borgerlig side. Tvert imot er avstanden opp til Frp blitt enorm.
Det er fristende å spørre om Høyres problem egentlig er mer grunnleggende enn personer, kommunikasjon og strategi. For hva er poenget med et stort borgerlig styringsparti dersom velgeren stadig må anstrenge seg for å se hvor den borgerlige politikken begynner og den sosialdemokratiske refleksen slutter? Jeg mener Høyre under den nye ledelsen fremstår forsiktig, administrerende og nesten allergisk mot politiske konflikter som krever at man velger side. Resultatet er en form for politisk beige: pent, korrekt, ansvarlig formulert – og stadig vanskeligere å begeistre seg for.
Fra arkitekt til retrett
Drivstoffsaken er nesten skoleeksempelet. I mars var det Høyre, Frp, Sp og KrF som sikret flertall for midlertidig reduserte avgifter på bensin og diesel. Høyre fremhevet selv at det var deres forslag som hadde gitt lavere priser. Nå, når ordningen nærmer seg slutten 1. september og transportnæringen ber om videreføring, har Høyre snudd ryggen til forlengelsen. Norges Lastebileier-Forbund reagerer kraftig. Administrerende direktør Knut Gravråk anslår overfor Dagbladet at dieselprisen kan øke med fire til fem kroner, og at transporttjenestene kan måtte bli rundt fem prosent dyrere dersom bedriftene skal opprettholde marginene.
Høyres svar er interessant. Nestleder Ola Svenneby sier at han forstår at bedrifter sliter, men argumenterer for at staten ikke kan løpe etter «enkeltnæringer etter enkeltnæring». Det kan isolert sett forsvares som et prinsipielt standpunkt om finanspolitikk. Men akkurat her blir det politisk merkelig: Høyre var selv arkitekten bak den midlertidige løsningen få måneder tidligere. Når forholdene som begrunnet lettelsen på ingen måte er blitt ufarlige for transportnæringen, er det forståelig at næringen spør hva som egentlig forandret seg.
Og dette handler ikke bare om lastebileieren. En lastebil kjører ikke rundt med avgiftsøkningen isolert inne i dieseltanken. Den kjører med maten vår, byggevarene våre, reservedelene våre, møblene våre og omtrent alt annet vi kjøper. Når transportøren får høyere kostnader, må disse før eller siden videre i verdikjeden. Det er derfor diskusjonen om drivstoffavgifter blir så merkelig når den reduseres til spørsmål om hvor synd det er på den enkelte bilist. Transport er en del av prisen på nesten hele det moderne samfunnet.
Frp har på sin side ønsket å fjerne veibruksavgiften på bensin og diesel ut 2026 og ta en ny vurdering i statsbudsjettet for 2027. Senterpartiet har også åpnet for nytt samarbeid med høyresiden dersom drivstoffprisene igjen blir for høye. Man behøver ikke være enig i alle løsningene deres for å erkjenne at kontrasten akkurat nå er tydelig: de insisterer i det minste på at kostnadene ute i virkeligheten må være en sentral del av den politiske vurderingen.
Regningen kommer fra alle kanter
Tidspunktet gjør Høyres retrett desto mer uforståelig. Dagbladet Børsen beskriver en høst der mange allerede møter kredittkortregninger, restskatt, høyt prisnivå og boliglånsrenter som har økt. Forbrukerøkonom Silje Sandmæl peker samtidig på at mange har brukt opp bufferen sin gjennom dyrtiden. Dette er ikke en teoretisk diskusjon om makroøkonomi; det er virkeligheten rundt kjøkkenbordene.
Og renten kan bli enda verre. Styringsrenten er nå 4,25 prosent, og Norges Banks neste beslutning kommer 13. august. Sentralbankens egen rentebane har åpnet for ytterligere rentehevinger i år, og økonomer fra blant andre Danske Bank, DNB Carnegie og Nordea har vurdert en heving allerede i august som sannsynlig. Norges Banks junibane åpnet dessuten for at styringsrenten kan nå 4,75 prosent senere i år. Det er ikke gitt at alt dette skjer – renteutsikter er prognoser, ikke løfter – men det sier ganske mye om hvilken økonomisk høst mange norske husholdninger må forberede seg på.
Da blir politikkens prioriteringer synlige. Ikke i festtalene, ikke i programmene og ikke i de glansede formuleringene om «trygg økonomisk styring», men når noen faktisk må bestemme hvem som skal sitte igjen med regningen.
Høyre er ikke Arbeiderpartiet – og nettopp derfor er dette problemet
Det ville være uredelig å hevde at Høyre og Arbeiderpartiet har blitt samme parti. Høyre vil blant annet fjerne formuesskatten, gi større plass til private og ideelle tilbydere i velferden og legger større vekt på privat verdiskaping. Arbeiderpartiet forsvarer formuesskatten, understreker en sterk offentlig sektor og ønsker mindre markedstenkning i velferden. Reelle ideologiske forskjeller består.
Men politikk handler også om hva velgerne opplever at partiene representerer når regningene forfaller. Og det er her jeg mener Høyre har et alvorlig problem. Dersom partiet gang på gang møter vanlige menneskers økonomiske bekymringer med samme forsiktige forvaltningsspråk, samme distanse og den samme frykten for å gjøre noe som kan oppfattes som for tydelig, hjelper det lite å vise til forskjellene på side 73 i partiprogrammet. Et borgerlig alternativ må merkes også ute på parkeringsplassen, i lastebilen, på verkstedet og når boliglånet trekkes.
Fra mitt ståsted er det i økende grad Frp – og på flere av de klassiske hverdagssakene også Senterpartiet – som har forstått dette rommet. Det er ikke fordi alle forslag fra disse partiene nødvendigvis er perfekte. Det er fordi de langt oftere begynner diskusjonen i den enden folk flest befinner seg: Hva koster dette? Hvem skal betale? Kan staten ta mindre? Kan vi gjøre hverdagen enklere? Fremskrittspartiets sterke målinger kan ikke reduseres til én enkelt sak, men når partiet ligger rundt dobbelt så høyt som Høyre i ferske målinger, bør Høyre kanskje være mindre opptatt av å forklare hvorfor velgerne tar feil og mer opptatt av å forstå hvorfor de går.
Det verste som kan skje med Høyre
Det verste som kan skje med et politisk parti er ikke at motstanderne misliker det. Det er at egne potensielle velgere slutter å se behovet for det.
Høyre kan fremdeles snu utviklingen. Partiet har en organisasjon, en historie og politiske standpunkter som klart skiller det fra venstresiden. Men da må den nye ledelsen begynne å fylle begrepet «borgerlig» med noe mer enn styringsevne og korrekt embetsmannsspråk. For dersom Høyre møter dyrtid, avgiftspress, høye renter og næringslivets bekymringer med et skuldertrekk pakket inn i velpleide formuleringer, vil velgerne gjøre det rasjonelle: De går til noen som oppleves som tydeligere.
Et politisk parti mister ikke sin plass fordi andre tar den. Det mister den når velgerne oppdager at plassen allerede står tom.
Og akkurat nå er det Høyre selv som holder døren åpen.
