Da begge bondeorganisasjonene sa ja til FrP – og traktorene senere rullet mot Ap/Sp

Historien har en lei tendens til å huske alt

Noen politiske fortellinger blir gjentatt så ofte at de til slutt får karakter av naturlover. Norsk landbruk skal helst ha én politisk hjemmeadresse, mens Fremskrittspartiet i den enkleste versjonen av historien står utenfor fjøsdøra og fomler med håndtaket. Problemet med slike fortellinger oppstår gjerne den dagen noen finner fram arkivet, for papirene har en forunderlig evne til å huske både det som passer inn og det som burde vært litt mer beleilig glemt.

FrP og landbruksorganisasjonene har vært rykende uenige om mye, og historien inneholder konfrontasjoner som ingen trenger å pynte på. Nettopp derfor er jordbruksoppgjøret i 2018 så interessant. Dette var ikke et tilfelle der en FrP-minister erklærte seg fornøyd med sitt eget arbeid mens bøndene sto på utsiden og bannet i skjegget. Både Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag inngikk avtale med staten, og Stortingets egne referater viser senere at organisasjonene brukte ord som «fornøyd» og «tilfreds» om resultatet. Det gjør ikke historien mindre komplisert, men betydelig mer interessant.

Jon Georg Dale og den litt ubekvemme 16. mai

Landbruks- og matministeren het Jon Georg Dale, partiboka var fra Fremskrittspartiet, og jordbrukets organisasjoner hadde våren 2018 lagt fram et krav på 1,83 milliarder kroner. Staten svarte med et tilbud på én milliard, forhandlingene begynte, og 16. mai lå avtalen på bordet med en ramme på 1,1 milliarder kroner. Regjeringen beskrev selv resultatet som at «eit samla jordbruk» inngikk jordbruksavtale med staten.

Avtalen prioriterte blant annet små og mellomstore melkebruk, kornproduksjon, beiting og grasproduksjon i distriktene, sterkere velferdsordninger og tiltak for bedre markedsbalanse. Stortingets behandling viser samtidig at full enighet mellom staten og begge bondeorganisasjonene slett ikke var noen dagligdags foreteelse; tallet som ble trukket fram i debatten var seks ganger på 14 år. FrP-statsråden hadde med andre ord ikke bare fått signert et papir. Han hadde fått begge organisasjonene med i et oppgjør der en samlet løsning historisk sett langt fra kunne tas for gitt.

Enda mer interessant blir det når vi går forbi regjeringens egen pressemelding og leser hva jordbrukets organisasjoner faktisk sa. Stortingets offisielle referat gjengir at Norges Bondelag var fornøyd med at det hadde vært mulig å komme fram til enighet om en jordbruksavtale, mens Norsk Bonde- og Småbrukarlag var tilfreds med at partene hadde funnet enighet både om rammens størrelse og, ikke minst, fordelingen av rammen. Dette er ganske vesentlig, for ordene kommer ikke fra FrPs kommunikasjonsavdeling eller fra en valgkampbrosjyre åtte år senere. De kommer fra organisasjonene som satt på motsatt side av forhandlingsbordet.

Bondelaget var fornøyd. Småbrukarlaget var tilfreds med både størrelsen og fordelingen. Landbruksministeren het Jon Georg Dale og kom fra FrP. Akkurat den kombinasjonen er kanskje ikke den som oftest trekkes fram når nyere norsk landbrukshistorie skal pakkes ned i noen lett håndterlige politiske esker, men arkivet har altså tatt vare på den.

Listhaug hadde gjort noe lignende tre år tidligere

Historien begynte heller ikke med Dale. Sylvi Listhaug satt som landbruksminister i 2015, og statens første tilbud hadde da en økonomisk ramme på beskjedne 90 millioner kroner. Forhandlingene endte med at Norges Bondelag inngikk avtale med staten på 400 millioner kroner, og Bondelaget beskrev selv forhandlingene som konstruktive og resultatet som akseptabelt.

Bondelagets egen formulering er egentlig bedre enn enhver omskriving: «Vi er fornøyde med en forhandlingsgevinst på 310 millioner kroner.» Organisasjonen trakk samtidig fram at et foreslått kutt på 110 millioner kroner for mindre og mellomstore gårdsbruk var blitt reversert. Norsk Bonde- og Småbrukarlag brøt riktignok forhandlingene det året, og nettopp den opplysningen må med dersom historien skal være redelig. Den endrer likevel ikke at Norges Bondelag inngikk avtale med en av FrPs mest profilerte statsråder og uttrykte ganske tydelig tilfredshet med hva forhandlingene hadde gitt.

Dermed har vi allerede før 2018 to ganske interessante kapitler. Bondelaget sa ja til Listhaug i 2015, mens både Bondelaget og Småbrukarlaget sa ja til Dale i 2018. FrP og bonden var fremdeles uenige om mye, men avstanden mellom forestillingen om permanent krig og det som faktisk skjedde rundt forhandlingsbordet begynner å bli merkbar.

Så kom året da det virkelig smalt

Enhver tekst som stanser historien i 2018 ville imidlertid gjort akkurat det den kritiserer andre for, nemlig å velge de delene av arkivet som passer best. Jordbruksoppgjøret i 2021 endte i fullt brudd mellom jordbrukets organisasjoner og Solberg-regjeringen, og Norges Bondelag oppsummerte situasjonen med den lite diplomatiske overskriften «Regjeringa forstår ikke alvoret».

Avstanden mellom partene var betydelig. Bondelaget mente regjeringens tilbud ikke reduserte inntektsgapet slik jordbruket krevde, at investeringsbehovene ikke ble møtt, og at kursen fortsatt gikk mot større og færre bruk. Traktorer ble synlige over hele landet, og ti bønder kjørte til Oslo fra ulike deler av Norge for å markere bruddet foran Stortinget. Noen hadde tilbakelagt mer enn tusen kilometer på traktorsetet før de kom fram.

Det var et reelt nederlag for forholdet mellom Solberg-regjeringen og jordbruket, og FrP hadde vært en del av regjeringens landbrukspolitiske kurs gjennom store deler av perioden selv om partiet hadde forlatt regjeringen året før. 2021 skal derfor ikke gjemmes bak høyballene. Poenget er snarere at 2015 og 2018 heller ikke skal gjemmes der, for hele perioden rommet både avtaler, gjennomslag og til slutt en ganske spektakulær kollisjon.

Så fikk Senterpartiet selv nøklene

Regjeringsskiftet høsten 2021 gjorde sammenligningen ekstra interessant. Nå kom partiet med de kanskje sterkeste historiske båndene til norsk landbruk inn i regjering, og Senterpartiet fikk selv landbruksministeren. Ingen kunne lenger skylde på at feil politisk familie satt ved bordenden dersom stemningen skulle surne.

Sandra Borch fikk i 2022 begge organisasjonene med på et svært stort oppgjør, og det skal Senterpartiet naturligvis ha kreditt for. Situasjonen var ekstraordinær med voldsom kostnadsvekst og krig i Europa, men avtalen var betydelig. Året etter sprakk samarbeidet mellom Bondelaget og Småbrukarlaget om selve kravet, slik at staten endte med å forhandle videre med Bondelaget alene. Allerede der begynte forestillingen om et harmonisk familietreff mellom SP og landbruket å få noen sprekker.

Så kom 2024, og da fikk sprekken en lydstyrke som var vanskeligere å overse.

Traktoren kom tilbake – nå med SP i departementet

Landbruks- og matministeren het Geir Pollestad fra Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Senterpartiet satt sammen i regjering, og striden dreide seg blant annet om hvordan bøndenes inntekter skulle beregnes. Regjeringens forslag til tallgrunnlag og opptrappingsplan ble møtt med kraftig motstand fra begge de store jordbruksorganisasjonene.

Den 4. april 2024 stilte Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag sammen foran Stortinget. Rundt hundre bønder og støttespillere trosset aprilværet, lederne Bjørn Gimming og Tor Jacob Solberg ankom sammen i traktor, og plakatene bar budskap som «Ærlige tall», «Jamstilling nå» og den noe vanskeligere å misforstå formuleringen «Økt selvforsyning, ikke økt selvbedrag».

Skråblikket skriver nesten seg selv akkurat der. Seks år tidligere hadde begge organisasjonene inngått avtale med en FrP-statsråd, og Stortingets referat fortalte om et Bondelag som var fornøyd og et Småbrukarlag som var tilfreds med ramme og fordeling. Nå hadde Senterpartiet selv landbruksministeren, mens Bondelaget og Småbrukarlaget kom til Stortinget i traktor og etterlyste ærlige tall.

Ingen av delene bør overdrives. Protestene i 2024 betyr ikke at Senterpartiet plutselig hadde mistet all tillit i landbruket, akkurat som avtalen i 2018 ikke betydde at FrP var blitt landbrukets nye politiske hjem. Kontrasten er likevel slående nok til at den fortjener å stå uten særlig mye pynt.

Det mest interessante skjedde noen uker senere

Historien nekter nemlig å gjøre livet enkelt for den som ønsker et rent partipolitisk eventyr. Bondelaget og Småbrukarlaget gikk fra traktormarkeringen og inn i årets jordbruksforhandlinger, og noen uker senere inngikk begge organisasjonene avtale med Pollestad og staten.

Det er viktig, fordi protesten foran Stortinget ikke kan brukes som bevis for at forholdet mellom SP og jordbruket hadde brutt sammen. Like viktig er det at avtalen noen uker senere ikke visker ut bildene av traktoren, plakatene og kravet om «ærlige tall». Norsk landbrukspolitikk rommer tilsynelatende kapasitet til både å protestere høylytt og signere avtale før vårsola har rukket å få ordentlig tak.

Nettopp derfor blir sammenligningen med 2018 interessant. FrP trenger ikke låne Senterpartiets nederlag for å gjøre sitt eget 2018-oppgjør bedre. Resultatet står godt på egne bein. Begge bondeorganisasjonene signerte, Bondelaget uttrykte tilfredshet med at avtalen kom på plass, og Småbrukarlaget var tilfreds med både rammens størrelse og fordelingen. Historien senere viser bare hvor lite selvfølgelig en slik enighet faktisk er.

Partifargen forklarer mindre enn vi liker å tro

Norsk landbruk har i løpet av få år inngått avtaler med statsråder fra flere partier, brutt forhandlinger med regjeringer, kranglet internt og møtt opp foran Stortinget med traktorer. Noen oppgjør har endt med brede smil, andre med dører som ble lukket betydelig hardere enn nødvendig. Forestillingen om at bondens politiske forhold kan leses direkte av fargen på ministerens partibok blir derfor temmelig vanskelig å opprettholde.

Senterpartiet har utvilsomt en særstilling i norsk landbrukshistorie og har også fått til store oppgjør under egne statsråder. FrP har på sin side hatt reelle og til dels harde konflikter med organisasjonene. Det som fortjener større plass, er at FrP-perioden samtidig inneholdt resultater som ikke harmonerer særlig godt med karikaturen av partiet som landbrukets permanente motpart.

Sylvi Listhaug fikk Bondelaget med på avtale i 2015 etter at rammen ble løftet fra 90 til 400 millioner kroner, og Bondelaget sa seg fornøyd med en forhandlingsgevinst på 310 millioner. Jon Georg Dale fikk begge jordbruksorganisasjonene med i 2018, og de positive reaksjonene finnes svart på hvitt i Stortingets referater. Seks år senere sto de samme organisasjonene foran Stortinget med traktor mens Senterpartiet satt med landbruksministeren og krevde «ærlige tall».

Arkivet har bedre hukommelse enn politikken

Historien fra 2015 til 2024 er derfor ikke et bevis på at FrP alltid hadde rett i landbrukspolitikken, like lite som demonstrasjonen i 2024 beviser at Senterpartiet alltid tok feil. Et langt mer interessant poeng ligger i hvor raskt den enkle fortellingen rakner når datoene, avtalene og uttalelsene legges ved siden av hverandre.

16. mai 2018 fortjener derfor å bli hentet fram fra hylla oftere enn den blir. Jon Georg Dale fra Fremskrittspartiet satt som landbruksminister, begge bondeorganisasjonene inngikk avtale, Bondelaget var fornøyd med at partene kom fram til en løsning, og Småbrukarlaget var tilfreds med både størrelsen og fordelingen av rammen. Seks år senere hadde Senterpartiet landbruksministeren mens de samme organisasjonene kom kjørende til Stortinget i traktor med krav om «ærlige tall».

Arkivet deler ikke ut partibøker, og heldigvis for det. Det nøyer seg med å huske hvem som satt ved bordet, hvem som skrev under, hvem som kjørte traktoren til Stortinget – og hva de faktisk sa da støvet hadde lagt seg.
```