Internasjonal avl har lenge vært en sentral del av schäferhundmiljøet, og mange oppdrettere bruker betydelige ressurser på å finne den hannhunden som best kan utfylle egen tispe og tilføre ønskede egenskaper til den videre avlen. Den riktige kombinasjonen befinner seg imidlertid ikke alltid i nærheten, og resultatet blir ofte at tisper kjøres gjennom halve Europa for å møte en bestemt hannhund i løpet av noen få avgjørende dager.
Reisene kan strekke seg over flere tusen kilometer og innebære lange døgn i bil, ferger, hotellopphold, grensepasseringer, veterinærbesøk og gjentatte progesteronmålinger. Tispen skal samtidig treffe det gunstigste tidspunktet for parring, noe som gjør at reisen ofte må planlegges før en med sikkerhet vet nøyaktig når eggløsningen finner sted og når muligheten for befruktning er best.
Hannhundene flyttes også i stadig større omfang, særlig når høyt premierte tyske topphanner får betydelig internasjonal interesse etter fremtredende plasseringer på den tyske vinnerutstillingen. Enkelte selges kort tid senere til Asia, Amerika eller andre deler av verden, hvor de fortsetter avlskarrieren langt borte fra landet og hundepopulasjonen som gjorde dem attraktive.
Genene forsvinner naturligvis ikke fordi hunden skifter eier eller verdensdel, men tilgangen til dem blir betydelig vanskeligere for europeiske oppdrettere når sæd verken kan tas ut, fryses eller benyttes innenfor det tyske SV-systemet. Verein für Deutsche Schäferhunde, SV, har fortsatt et uttrykkelig forbud mot uttak av sæd til kunstig befruktning, kunstig inseminering og registrering av valper som er fremkommet ved bruk av denne metoden.
Spørsmålet handler derfor ikke lenger bare om tradisjon eller om hvordan en parring historisk har vært gjennomført, men om hvorfor levende dyr fortsatt skal transporteres over enorme avstander når det genetiske materialet kunne vært flyttet tryggere, rimeligere og med langt mindre belastning.
Når reisen blir en del av avlsprisen
Tispeeieren som velger en utenlandsk hannhund, betaler sjelden bare den avtalte parringsavgiften. Regnestykket kan i tillegg omfatte drivstoff, bompenger, ferger, fly, hotell, veterinærutgifter, progesteronmålinger, fravær fra arbeid og flere døgn på reise, samtidig som risikoen for at tispen ikke blir drektig alltid er til stede.
Ingen lang reise gir noen garanti for at hannhunden har tilfredsstillende sædkvalitet. Enkelte mye brukte hanner kan ha redusert fertilitet, svært varierende sædkvalitet eller i verste fall være tilnærmet sterile, uten at tispeeieren nødvendigvis får vite dette før reisen er gjennomført og pengene er brukt.
En kontrollert insemineringsordning ville normalt innebære at sæden ble undersøkt som en del av innsamlingen, slik at mengde, konsentrasjon, bevegelighet og kvalitet kunne vurderes før materialet ble sendt eller benyttet. Tispeeieren ville dermed fått langt bedre kunnskap om hva hun faktisk betalte for, mens hannhundeieren samtidig ville fått dokumentasjon på hundens reelle reproduksjonsevne.
Tidspunktet kunne også styres langt mer presist dersom tispen ble undersøkt hjemme og insemineringen ble gjennomført av veterinær når de biologiske forutsetningene var best. Mange av dagens reiser starter mens tispen fortsatt befinner seg tidlig i løpetiden, fordi eieren må ha tilstrekkelig tid til å nå frem, og enkelte blir deretter værende i flere dager mens de venter på at tispen skal bli klar.
En slik praksis er både kostbar og krevende, mens utfallet fortsatt kan avhenge av trafikk, reisetid, tilgjengeligheten til hannhunden og om de to hundene faktisk vil og kan gjennomføre parringen når tidspunktet endelig er inne.
Smittefaren som sjelden blir diskutert
Smittevernet er kanskje den mest oversette delen av den internasjonale avlen, fordi oppmerksomheten i hovedsak rettes mot blodføring, eksteriør, prestasjoner, avlskåring og tidspunktet for parringen, mens langt mindre blir sagt om hva hundene kan bli utsatt for og bringe med seg på reisen. En tispe som kjøres gjennom flere land, beveger seg ikke i et lukket og kontrollert miljø frem til hun møter hannhunden, men luftes gjerne på rasteplasser, fergeleier, hotellområder, bensinstasjoner og offentlige grøntarealer som benyttes av hunder fra en rekke ulike land og hundemiljøer.
Kontakten behøver heller ikke være direkte for at en smitterisiko skal oppstå, fordi hunden kan komme i berøring med avføring, urin, forurenset vann, felles drikkesteder, underlag og områder hvor smittestoffer eller parasitter kan være til stede. Veterinærklinikker, kenneler og andre steder der mange dyr oppholder seg, kan også inngå i reisen, særlig når tispen skal undersøkes, progesteronmåles eller følges opp underveis. Hunden kan dermed bli eksponert lenge før den naturlige parringen finner sted, og enkelte infeksjoner kan utvikle seg uten at den viser tydelige symptomer mens den fortsatt befinner seg i utlandet.
Hannhunden representerer den andre siden av den samme risikoen, særlig dersom den brukes av mange tisper fra forskjellige land og kenneler. Hver naturlige parring innebærer tett kontakt mellom kjønnsorganer, slimhinner og kroppsvæsker, og en infeksjon kan i verste fall overføres til hannhunden og deretter videre til senere parringspartnere. En ettertraktet avlshann kan på denne måten bli et kontaktpunkt mellom mange ellers adskilte hundepopulasjoner, uten at en vanlig vaksinasjonsbok eller en overflatisk vurdering av hundens allmenntilstand nødvendigvis avdekker risikoen.
Brucella canis er den sykdommen som tydeligst viser hvorfor dette må tas alvorlig i avlssammenheng, fordi bakterien kan overføres gjennom sæd, vaginalsekret og andre kroppsvæsker, samtidig som smittede hunder kan fremstå som helt friske. Følgene kan være manglende drektighet, tidlig fosterdød, abort, dødfødte eller svake valper, betennelser i testikler og bitestikler, redusert sædkvalitet og varig nedsatt fruktbarhet. Sykdommen kan dessuten være vanskelig å behandle og i sjeldne tilfeller smitte mennesker, noe som gjør den til langt mer enn et spørsmål om en mislykket parring eller et tapt valpekull.
Hundens herpesvirus og ulike bakterielle infeksjoner i reproduksjonsorganene kan også få betydning for fruktbarheten og valpenes overlevelse, mens luftveisinfeksjoner, tarmparasitter og resistente bakterier kan føres tilbake til kenneler hvor det finnes drektige tisper, nyfødte valper eller andre sårbare hunder. Flått-, mygg- og sandfluebårne sykdommer som babesiose, ehrlichiose, leishmaniose og hjerteorm smitter vanligvis ikke direkte under parringen, men hører likevel med i risikobildet når hunder reiser gjennom områder hvor slike sykdommer forekommer langt oftere enn i Norge.
Smittefaren stanser heller ikke idet hunden kommer hjem, fordi enkelte sykdommer har lang inkubasjonstid eller kan gi så svake symptomer at de først oppdages etter at hunden igjen har hatt kontakt med andre dyr. En tispe kan returnere til en kennel med valper, drektige tisper og avlshanner, mens en hannhund som har vært på reise, kan tas i bruk i nye parringer før en eventuell infeksjon er blitt oppdaget. Det som begynner som en individuell avlsreise, kan derfor i verste fall få konsekvenser for et langt større hundemiljø.
Inseminering eliminerer ikke all smitterisiko, fordi sæddonoren fortsatt må undersøkes, sæden må samles inn hygienisk og relevante prøver må være tatt innenfor et definert tidsrom. Forskjellen er at risikoen kan håndteres gjennom veterinærstyrte prosedyrer, krav til dokumentasjon og kontroll av både sædkvalitet og smittestatus, fremfor å være avhengig av at to hunder som har reist gjennom flere land, fremstår friske den dagen de møtes.
Eksemplet med Josephine Kao viser at enkelte eiere av internasjonalt brukte hannhunder allerede har forstått alvoret. Flere tispeeiere har opplyst at hun krevde veterinærattest som bekreftet at det var tatt utstryk av tispen uten funn som kunne skape problemer eller innebære smittefare før parring med hannhunder hun eide, blant dem Elton vom Blankanera og Grimm della Valcuvia. Kravet fremstår både ansvarlig og forståelig, men viser samtidig at smittevernet i dag i stor grad overlates til den enkelte hannhundeierens vurdering, selv om problemstillingen i realiteten angår hele den internasjonale avlen.
Et vaginalutstryk kan gi verdifull informasjon om lokale betennelsesreaksjoner, celleforandringer og enkelte bakterielle forhold, men kan ikke alene utelukke alle relevante virus, bakterier eller andre smittestoffer. En moderne ordning burde derfor bygge på standardiserte krav til hvilke undersøkelser som skal utføres, hvor nær parringen eller sæduttaket prøvene må tas, hvordan resultatene skal dokumenteres og hvilke forhold som skal føre til at en planlagt parring utsettes eller avlyses.
Smittevernet bør ikke være strengere eller svakere avhengig av hvilken hannhundeier tispen tilfeldigvis møter. Internasjonal schäferhundavl er blitt så omfattende at en felles og veterinærfaglig forankret praksis burde være en selvfølge, særlig når konsekvensene kan ramme fruktbarheten, valpekullet, avlshunden og resten av kennelen.
Inseminering må ikke bety ukontrollert avl
SVs motstand mot inseminering bygger blant annet på en forståelig bekymring for at schäferhunden skal bevare evnen til å reprodusere seg naturlig. Avlen bør ikke gjøre seg avhengig av veterinærmedisinske metoder for å videreføre hunder som mangler normal kjønnsdrift, naturlig parringsatferd eller fysisk evne til å gjennomføre en parring.
Bekymringen gir likevel ikke nødvendigvis grunnlag for et absolutt forbud, fordi naturlig reproduksjonsevne kan dokumenteres før en hannhund eventuelt godkjennes for bruk gjennom inseminering.
Den danske anerkjente oppdretter og schäferhunddommeren Ulla S. Hansen har reist nettopp denne diskusjonen i facebookgruppen "Informasjonsside for Norske Schäferhundoppdrettere og eiere" i forbindelse med eksporten av tyske topphanner. Hun mener SV bør legalisere inseminering dersom organisasjonen virkelig ønsker genetisk mangfold og tilgang til verdifulle blodføringer, samtidig som en slik ordning kunne gjort det mindre attraktivt å flytte hundene mellom land og verdensdeler i det omfanget en ser i dag.
Hansen peker videre på at inseminering ville gjort det mulig å kontrollere hannhundenes sædkvalitet før tispeeieren brukte store summer på reisen, samtidig som unødvendig lange turer kunne vært unngått og tispen kunne vært befruktet på det biologisk gunstigste tidspunktet. Hun fremhever også at overføringen av bakterier og virus ville kunne reduseres betydelig dersom selve befruktningen ble gjennomført under kontrollerte veterinære forhold.
SVs bekymring for at inseminering kan skjule manglende naturlig reproduksjonsevne, kan etter Hansens syn møtes ved å kreve at hannhunden først har gjennomført eksempelvis fem eller ti naturlige parringer som har resultert i fødte valpekull, før den eventuelt blir godkjent for videre bruk gjennom inseminering.
Forslaget innebærer dermed ikke at enhver hannhund fritt skal kunne benyttes som sæddonor. Hannhunden måtte først ha dokumentert normal kjønnsdrift, naturlig parringsatferd, fysisk evne til å pare og evne til å produsere levende valpekull, før en senere insemineringsgodkjenning kunne vurderes.
En slik ordning kunne videre kombineres med krav om identitetskontroll, DNA-profil, dokumentert sædkvalitet, veterinærstyrt innsamling, testing for relevante smittestoffer, sporbar oppbevaring og registrering av hvor sæden ble benyttet. Begrensninger i antall kull og avkom måtte også vurderes, slik at inseminering ikke forsterket den allerede omfattende bruken av enkelte populære topphanner.
SVs motstand mot inseminering bygger blant annet på en forståelig bekymring for at schäferhunden skal bevare evnen til å reprodusere seg naturlig. Avlen bør ikke gjøre seg avhengig av veterinærmedisinske metoder for å videreføre hunder som mangler normal kjønnsdrift, naturlig parringsatferd eller fysisk evne til å gjennomføre en parring.
Bekymringen gir likevel ikke nødvendigvis grunnlag for et absolutt forbud, fordi naturlig reproduksjonsevne kan dokumenteres før en hannhund eventuelt godkjennes for bruk gjennom inseminering.
Større tilgjengelighet kan også forsterke matadoravlen
Inseminering omtales ofte som et virkemiddel for større genetisk mangfold, fordi oppdretterne kan få tilgang til blodføringer som ellers ville vært utilgjengelige på grunn av geografisk avstand, høy alder eller at hannhunden ikke lenger lever.
Muligheten kan være verdifull dersom den brukes til å hente frem eldre eller sjeldnere blodføringer, redusere geografiske begrensninger og gjøre avlsmateriale tilgjengelig fra hunder som ellers ikke ville blitt brukt i den aktuelle populasjonen.
Risikoen oppstår dersom teknologien bare gjør det enda enklere å benytte de samme få topphannene over hele verden. En hannhund som allerede har svært mange avkom gjennom naturlige parringer, kan gjennom omfattende distribusjon av fersk eller frossen sæd få enda større genetisk innflytelse, noe som på sikt kan redusere den reelle variasjonen fremfor å øke den.
En ansvarlig åpning må derfor regulere både hvem som kan godkjennes, hvor mye sæd som kan lagres og distribueres, og hvor mange kull eller avkom én hannhund kan få innenfor bestemte populasjoner. Teknologien er ikke i seg selv verken god eller dårlig for mangfoldet, fordi virkningen bestemmes av hvordan organisasjonene velger å bruke og begrense den.
En moderne diskusjon om inseminering bør derfor ta utgangspunkt i hensynet til helse, funksjon, rasens egenskaper og dyrevelferd, fremfor å avvise metoden utelukkende fordi naturlig parring historisk har vært normen.
Hvem beskytter dagens forbud?
Dagens SV-regler sikrer at registrerte kull innenfor systemet skal være resultatet av naturlig parring, men regelverket sikrer ikke at tispen slipper en lang og belastende reise, at hannhunden får bli i sitt opprinnelige miljø, at sædkvaliteten er tilfredsstillende eller at begge hundene er undersøkt for relevante smittestoffer.
Forbudet hindrer heller ikke at verdifulle tyske topphanner eksporteres til andre verdensdeler når de har oppnådd resultatene som gjør dem mest interessante for avlen. Muligheten til å bevare og distribuere sæd innenfor et kontrollert og dokumenterbart system før hunden forsvinner, er derimot fortsatt stengt.
Ulla S. Hansen mener derfor at temaet bør løftes og presses frem gjennom WUSV, og forslaget fortjener en langt bredere diskusjon enn det hittil har fått.
Schäferhundavlen trenger ikke velge mellom fullstendig fri inseminering og et absolutt forbud. En streng ordning kan kreve dokumentert naturlig reproduksjonsevne, fertilitet, sædkvalitet, helsekontroll, smittetesting, DNA-identitet, sporbarhet og begrenset bruk, samtidig som unødvendige transporter av både tisper og hannhunder reduseres betydelig.
Hundene er fortsatt de samme, men verden rundt dem har forandret seg. Avlsdyr, oppdrettere og blodføringer krysser i dag landegrenser i et omfang tidligere generasjoner vanskelig kunne forestille seg, mens veterinærmedisinen gjør det mulig å samle inn, undersøke, oppbevare og transportere genetisk materiale under kontrollerte forhold.
Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke om naturlig parring fortsatt skal ha en sentral plass i rasen, men om den alltid skal være den eneste tillatte løsningen når hundenes velferd, fruktbarheten, smittevernet og den genetiske tilgjengeligheten kan ivaretas bedre gjennom en regulert ordning.
Ekstern kilde · kennel-sveboe.com · forhåndsvisning fra kildesidenNår drektigheten svikter hos hund – årsaker, diagnostikk og behovet for mer kunnskapTap av valper før fødsel kan skyldes et sammensatt bilde av infeksjoner, herpesvirus, mykoplasma, progesteron, Brucella canis, placenta og miljø. Denne fagartikkelen ser på årsaker, diagnost…Åpne ekstern lenke ↗
