Det er noe nesten rørende forutsigbart over Norsk Kennel Klubs egen presentasjon av sin nye hovedstyreleder, Endre Stakkerud, i Hundesport. Ikke fordi mannen nødvendigvis mangler erfaring, vilje eller organisasjonsforståelse, men fordi hele fremstillingen bærer preg av det NKK altfor lenge har vært best på: å formulere store ambisjoner i varme ord, mens uroen ute i raseklubbene, medlemsmiljøene og de praktiske fagmiljøene reduseres til noe som kan løses med samling, dialog, helhet, strategi og enda litt mer organisasjonskultur.
Det er mulig det er godt ment. Det er også mulig det er nødvendig at en ny leder forsøker å skape ro. Men når man leser utsagnene om å representere «hele Hunde-Norge», om at alle skal føle seg hørt, om at NKK sitter på den beste samlede kompetansen om hund i Norge, og om at organisasjonen visstnok er ganske moden for det som kommer, er det vanskelig å ikke kjenne på en viss uro. For dersom NKK virkelig tror at hovedproblemet nå er å samle folk rundt samme bord, har de fremdeles ikke forstått hvor dypt problemet faktisk stikker.
Dette handler ikke lenger bare om kommunikasjon
For dette handler ikke lenger bare om kommunikasjon. Det handler om tillit. Og tillit lar seg ikke vedta i et hovedstyre, trykke i Hundesport eller snakke frem gjennom pene formuleringer om helhet og fellesskap. Tillit må fortjenes. Den må bygges over tid. Den må bæres av handlinger som viser at organisasjonen faktisk forstår dem den hevder å representere. Og akkurat der ligger NKKs store problem.
Avstanden mellom NKK og grasrota
For ute i mange raseklubber og medlemsmiljøer uttrykkes det nå en avstand til NKK som ikke kan bortforklares som vanlig organisasjonsstøy. Det snakkes om manglende lydhørhet, manglende forståelse for raseklubbenes arbeid, manglende forankring, manglende faglig ryggdekning og en sentral organisasjon som i altfor stor grad har levd av strukturene under seg, uten å løfte dem sterkt nok når det virkelig gjaldt. Dersom noen i NKK tror dette kan repareres med et nytt ansikt, et nytt intervju og noen samlende formuleringer, har de en enorm jobb foran seg.
Ikke minst når det gjelder å gjenreise integritet og troverdighet.
Messiasrollen ingen har bedt om
Det mest påfallende i Hundesport-intervjuet er ikke at Stakkerud ønsker å samle. Det er at han, slik artikkelen fremstiller det, nesten trer inn i rollen som en slags samlende messiasfigur for et Hunde-Norge som bare venter på en trygg hånd ved roret. Han skal representere hele Hunde-Norge. Han skal få alle til å trekke i samme retning. Han skal løfte blikket. Han skal sørge for at alle føler seg hørt. Det lyder vakkert. Men det er også en farlig fortelling dersom den får stå alene, for den gjør NKKs krise til et spørsmål om ledelse fremover, ikke om ansvar bakover. Og det er nettopp bakover man må våge å se.
Det NKK ikke kan snakke seg bort fra
For den kommende forskriften om hundeavl har ikke oppstått fordi raseklubbene mangler kompetanse. Den har heller ikke oppstått fordi de seriøse oppdretterne ikke har forsøkt å gjøre jobben sin. Den har oppstått i et landskap der NKK over tid ikke har klart å bruke, samle, forplikte og forsvare den fagkompetansen som faktisk finnes ute i raseklubbene. Mange raseklubber har i årevis hatt langt strengere, mer presise og mer gjennomtenkte avlsregler enn NKK sentralt har klart å gjøre til et forpliktende minimum. De har arbeidet med helse, mentalitet, funksjon, bruksegenskaper, anatomi, dokumentasjon og avlsstrategier på en måte som ikke bare er teori, men praktisk raseforvaltning over tid.
Likevel har NKK som paraplyorganisasjon latt seriøse og useriøse aktører få operere under samme overordnede legitimitet. Det er denne unnlatelsen som nå slår tilbake. For når NKK-registrering i praksis har kunnet oppfattes som et kvalitetsstempel uten at de reelle faglige portene har vært harde nok, har organisasjonen bidratt til å viske ut skillet mellom dem som faktisk driver ansvarlig avl og dem som først og fremst har utnyttet systemets ytre troverdighet. Da holder det ikke lenger å snakke om at NKK sitter på den beste samlede kompetansen om hund i Norge. Spørsmålet er hvorfor denne kompetansen ikke er gjort tydeligere, strengere og mer forpliktende før myndighetene kom på banen.
Når NKKs selvbilde møter virkeligheten
Det er her NKKs selvbilde møter virkeligheten. Dersom NKK virkelig sitter på den beste samlede kompetansen, hvorfor har da staten fått så stort spillerom? Hvorfor har Mattilsynet kunnet tre frem som den aktøren som nå skal rydde i et landskap NKK selv burde hatt styring på? Hvorfor har raseklubbene, som faktisk sitter med mye av den praktiske rasekompetansen, så ofte opplevd at de ikke blir forstått, hørt eller brukt som reelle premissleverandører? Hvorfor har NKK sentralt ikke for lengst gjort de beste raseklubbreglene til et tydelig og forpliktende minstenivå for seriøs avl?
Kunnskap er verdiløs hvis den ikke forplikter
Det er ikke nok å vise til at kunnskapen finnes et sted i organisasjonen, dersom den ikke brukes aktivt, gjøres forpliktende og får reelle konsekvenser for hvordan hundeavlen faktisk styres.
Når Stakkerud sier at helse og dyrevelferd må gå foran det meste annet, er det vanskelig å være uenig. Problemet er at akkurat den setningen ikke lenger koster særlig mye å si. Alle sier det nå. Politikere sier det. Dyrevernorganisasjoner sier det. Mattilsynet sier det. NKK sier det. Raseklubbene sier det. Oppdretterne sier det. Men det avgjørende spørsmålet er ikke hvem som sier ordene, men hvem som faktisk har bygget systemer som gjør dem virksomme i praksis. Der har mange raseklubber langt mer å vise til enn NKK sentralt.
Raseklubbene har gjort jobben NKK burde løftet
Nettopp derfor oppleves det provoserende når NKK nå forsøker å ta rollen som den naturlige samleren og den naturlige stemmen for hund. For en stemme som skal lyttes til, må først ha vist at den lytter selv. En organisasjon som skal representere hele Hunde-Norge, må først erkjenne at store deler av Hunde-Norge ikke nødvendigvis føler seg representert. En hovedstyreleder som skal samle, må forstå at han ikke overtar en samlet organisasjon som bare trenger litt stø kurs, men et tillitslandskap med sprekker så dype at ingen bør ta for gitt at de lar seg sparkle igjen.
Det er mulig Endre Stakkerud er rett mann til å begynne det arbeidet. Det skal han få anledning til å vise. Men da må han forstå at det ikke holder å fremstå trygg, rund og samlende. Han må også tåle å være ubehagelig tydelig. Han må våge å si at NKK har sviktet i deler av sitt overordnede ansvar. Han må våge å si at raseklubbenes fagarbeid ikke har vært løftet sterkt nok. Han må våge å si at sentrale minimumsregler og bør-formuleringer ikke har vært nok. Han må våge å si at NKKs legitimitet ikke kan bygges på historikk, størrelse og struktur alene, men må gjenreises gjennom handlinger som viser at organisasjonen faktisk har forstått alvoret.
Selvransakelse før samling
Dette er ikke tiden for organisatorisk selvros. Det er tiden for selvransakelse.
Den nye avlsforskriften blir på mange måter en stresstest av hele NKK-systemet. Den vil avdekke om NKK faktisk er i stand til å være en sterk, faglig og medlemsforankret organisasjon, eller om den i praksis er blitt en administrativ overbygning som kommer heseblesende etter når politikere, tilsyn og domstoler allerede har flyttet rammene. Den vil også avdekke om raseklubbene fortsatt mener at NKK er en nødvendig og troverdig paraply, eller om de begynner å se på organisasjonen som en del av problemet.
Mistillit er ikke organisasjonsstøy
Den misnøyen som nå finnes blant medlemmer og i klubbene, er ikke bare surmuling fra grasrota. Den er en reaksjon på år med opplevd avstand mellom NKK og dem som faktisk står i det praktiske arbeidet. Den handler om medlemmer som opplever at organisasjonen ikke lenger har samme bakkekontakt. Den handler om raseklubber som har gjort det arbeidet NKK burde ha løftet som standard. Den handler om seriøse oppdrettere som nå risikerer å betale prisen for at systemet ikke har vært tydelig nok overfor de useriøse. Og den handler om en overordnet organisasjon som må forstå at tillit ikke skapes ved å fortelle folk at man representerer dem. Den skapes ved å bevise det.
NKK må bevise at de representerer Hunde-Norge
Hundesport-intervjuet ikke leses som et betryggende signal om at NKK nå har fått en samlende leder og dermed er på rett vei. Det bør leses som starten på en langt hardere prøve. For dersom Stakkerud mener alvor med å representere hele Hunde-Norge, må han først gå inn i den delen av Hunde-Norge som ikke lenger uten videre tror på NKKs fortelling om seg selv.
Han må møte raseklubbene uten ferdigskrevne svar, tåle kritikken uten å pakke den inn som «engasjement», og ta mistilliten på alvor uten å redusere den til en kommunikasjonsutfordring. For NKKs problem er ikke først og fremst at organisasjonen trenger å forklare seg bedre, men at svært mange mener den har forvaltet rollen sin for dårlig.
Når sablene rasler i raseklubbene
Mens NKK nå forsøker å fremstå som samlende, ansvarlig og moden for det som kommer, rasles det stadig tyngre i sablene ute hos raseklubbene. For første gang i nyere historie handler det ikke lenger bare om misnøye, reformer, tillitskrise eller behovet for å «bli hørt». Nå begynner det å ligne noe langt mer alvorlig: en erkjennelse av at dersom paraplyen ikke lenger skjermer, dersom den ikke lenger forsvarer fagmiljøene, og dersom den ikke lenger forstår dem den er satt til å samle, da kan raseklubbene til slutt bli nødt til å stille det spørsmålet ingen tidligere for alvor har våget å stille. Nemlig om NKK fortsatt er en nødvendighet. Eller om organisasjonen, slik den nå fremstår, nærmer seg sin egen organisatoriske eutanasi. Ingen er uerstattelige.
Ekstern kilde · hundesport.no · forhåndsvisning fra kildesiden– Jeg skal representere hele Hunde-NorgeFor Endre Stakkerud handler ledelse om å få mennesker til å trekke i samme retning. Nå har han inntatt lederrollen i hovedstyret med et mål om å samle raseklubber, aktivitetsmiljøer, forbund…Åpne ekstern lenke ↗
