Under overflaten skjer det også noe annet. Rundt om i landet pågår samtaler som for få år siden ville vært utenkelige. Mennesker som tidligere sto på hver sin tue, begynner å finne hverandre. Oppdrettere, tillitsvalgte og engasjerte hundefolk som kanskje er uenige om mye, ser likevel ut til å være enige om én ting; at utviklingen ikke kan fortsette som den gjør i dag. Hva dette til slutt vil munne ut i, vet ingen. Kanskje blir det bare nye initiativer. Kanskje blir det nye samarbeidsformer. Kanskje blir det noe langt større. Men det er vanskelig å overse at noe er i bevegelse. For når misnøyen har fått bygge seg opp gjennom år etter år, når mennesker opplever at de ikke blir hørt, og når avstanden mellom motorrommet og broen blir stadig større, oppstår det før eller siden krefter som søker nye løsninger. Historien viser at slike prosesser sjelden starter med fanfarer og store overskrifter. De begynner gjerne i det stille, rundt møtebord, i telefonsamtaler og i miljøer som gradvis finner sammen rundt en felles erkjennelse av at dagens kurs ikke lenger er bærekraftig. Om dette blir et vendepunkt eller bare enda et kapittel i historien om norsk hundeavl, gjenstår å se. Men få vil bli overrasket dersom høsten og vinteren bringer med seg langt mer enn nye forskrifter og nye debatter.
Det er lett å rette frustrasjonen mot politikere, byråkrater, veterinærer, Mattilsyn, aktivister og nye forskrifter når man skal forklare hvorfor norske hundeeiere og oppdrettere i dag opplever stadig strengere reguleringer. Det er også forståelig, for det er tross alt de nye reglene som er synlige. Men skal man forstå hvorfor vi har havnet her, må man løfte blikket bort fra symptomene og se på årsaken. Da leder sporene tilbake til én organisasjon som gjennom flere tiår har hatt både muligheten, autoriteten og ansvaret for å gjøre noe med utviklingen, men som i altfor stor grad valgte å la være.
Norsk Kennel Klub liker å omtale seg selv som den naturlige paraplyorganisasjonen for norske hundeeiere, oppdrettere og raseklubber. Problemet er at paraplyer ikke skaper kvalitet. Paraplyer beskytter kvalitet. Og nettopp der ligger kjernen i det som etter hvert har utviklet seg til en tillitskrise mellom organisasjonen og store deler av grasrota. For mens raseklubbene gjennom flere tiår har brukt enorme ressurser på å utvikle helseprogrammer, avlsstrategier, mentaltester, registreringskrav og faglige anbefalinger for sine respektive raser, har NKK i stor grad valgt å opptre som administrator fremfor leder, som registreringskontor fremfor faglig styringsorgan og som tilrettelegger fremfor premissleverandør.
Konsekvensen av dette valget har vært langt større enn mange ser ut til å forstå. Gjennom mange år har det i praksis fått eksistere to parallelle samfunn innenfor norsk hundeavl. På den ene siden har vi hatt raseklubbene og de seriøse fagmiljøene, hvor helse, genetikk, mentalitet, bruksegenskaper og langsiktig forvaltning av rasene har stått sentralt. Her har oppdrettere måttet forholde seg til anbefalinger, krav og faglige standarder som i mange tilfeller har vært betydelig strengere enn det NKK selv har krevd. På den andre siden har det eksistert et langt mer uregulert landskap hvor aktører bevisst har valgt å stå utenfor disse fagmiljøene, utenfor den faglige kontrollen og utenfor de standardene som seriøse miljøer har bygget opp gjennom generasjoner. Likevel har de kunnet operere under den samme paraplyen og nyte godt av den legitimiteten som følger med NKK-systemet.
Det er nettopp her organisasjonens største svikt ligger. For mens raseklubbene brukte tid, penger og titusenvis av dugnadstimer på å bygge opp kunnskap, helsearbeid og ansvarlige avlsprogrammer, valgte NKK å opprettholde et system hvor de som ønsket å omgå disse standardene i stor grad kunne fortsette som før. Organisasjonen unnlot ikke bare å løse problemet; den gjorde det mulig. Ved å la raseklubbenes regler forbli raseklubbenes regler, i stedet for å løfte de beste prinsippene inn i det systemet organisasjonen selv forvaltet, oppstod en situasjon hvor de mest ansvarlige aktørene stadig påla seg strengere krav, mens andre kunne fortsette uten de samme forpliktelsene.
Det er derfor dagens situasjon ikke kan forstås som en plutselig politisk innfallsvinkel eller et tilfeldig angrep på hundehold. Politikerne våknet ikke en morgen og bestemte seg for å regulere hundeavl fordi de manglet andre saker å arbeide med. Det som har skjedd er langt enklere. Når en sektor over tid fremstår ute av stand til å regulere seg selv, kommer det før eller siden noen utenfra som gjør det. Når myndigheter, departementer og opinionen vurderer hundeavl, ser de ikke forskjellen mellom den oppdretteren som gjennom tretti år har forholdt seg til helsekrav, avlsstrategier og faglige anbefalinger, og den aktøren som bevisst har valgt å stå utenfor slike miljøer. De ser helheten. De ser konfliktene, overskriftene, problemene og historiene som skaper reaksjoner. Dermed blir konsekvensen også kollektiv.
Det bitre paradokset er at mange av tiltakene som nå innføres sannsynligvis aldri ville vært nødvendige dersom NKK tidligere hadde gjort den jobben organisasjonen var satt til å gjøre. Hadde man lyttet til raseklubbene da de ba om strengere helsekrav, tydeligere avlsregler og større ansvarlighet, hadde man i langt større grad kunnet dokumentere at sektoren tok ansvar for egne utfordringer. Hadde man valgt å støtte de faglige miljøene i stedet for å fungere som en frihavn for dem som ønsket fordelene uten forpliktelsene, ville grunnlaget for store deler av dagens politiske inngripen vært betydelig svakere.
Det er nettopp derfor mange reagerer så kraftig når NKK i dag fremstår som en sentral rådgiver i arbeidet med nye forskrifter og reguleringer. For organisasjonen opptrer nærmest som en branninspektør som ankommer stedet for å forklare hvordan brannen burde vært unngått, etter først å ha ignorert røykutviklingen gjennom flere tiår. Jo mer man forsøker å fremstille seg som en del av løsningen, desto mer påtrengende blir spørsmålet om hvor stor del av problemet man selv har vært.
Misnøyen som nå vokser handler derfor om langt mer enn én forskrift, ett møte med en statsråd eller én enkelt sak. Den handler om en stadig sterkere erkjennelse av at organisasjonen som skulle representere hundefolket lot det utvikle seg et system hvor seriøse fagmiljøer og et nærmest uregulert gråmarked kunne eksistere side om side under samme paraply, helt til politikerne til slutt grep inn og sendte regningen til alle.
Og det er kanskje den mest ubehagelige sannheten av alle.
For regningen havner ikke først og fremst hos dem som skapte problemet. Den havner hos raseklubbene, oppdretterne og hundeeierne som i årevis forsøkte å advare mot utviklingen, som investerte tid og ressurser i helsearbeid og kvalitetssikring, og som trodde at organisasjonen over dem faktisk forstod hvordan den selv var bygget opp.
For NKK er ikke motoren. NKK er broen. Motorrommet ligger ute i raseklubbene, blant oppdrettere, tillitsvalgte og frivillige som gjennom generasjoner har holdt systemet i gang. Når ledelsen tilbringer så lang tid på broen at den glemmer hvor fremdriften faktisk kommer fra, oppdager den ofte først problemet idet propellen stopper.
Og stadig flere begynner nå å lure på om akkurat det er i ferd med å skje.
