En sak som begynte med mentalitet – og endte med makt
Rottweileren har siden paringer foretatt fra 1. juli 2019 hatt krav om kjent mental status for foreldredyr ved registrering av valper i NKK. Kravet kom ikke fordi Norsk Rottweilerklubb ønsket mindre kontroll, men fordi klubben i årevis hadde arbeidet for mer kunnskap om mentaliteten i rasen og strengere rammer rundt avlen. Den prinsipielle konflikten som nå har oppstått, kan derfor vanskelig avfeies som et forsøk på å slippe unna et helse- eller mentalitetskrav.
NKKs registreringsregler godkjenner MH utført i et nordisk land, FA, karaktertest og MT 2007, mens BPH også godtas for raser i gruppe 3–9. Den tyske avlskåringen ZTP står ikke på NKKs generelle liste, selv om Norsk Rottweilerklubb lenge har regnet godkjent ZTP etter ADRKs regelverk som tilfredsstillende i sine egne avlskriterier. Da det tidligere unntaket for hunder bosatt utenfor Norden ble fjernet med virkning fra 1. januar 2025, ble dispensasjonssporet avgjørende for oppdrettere som ville bruke viktig utenlandsk genetikk uten å fire på klubbens vurdering av mentalitet.
Klubben opplyste sine oppdrettere om at ZTP fortsatt skulle kunne godtas gjennom dispensasjon, og at raseklubben skulle uttale seg i disse sakene. Folvik-saken ble dermed en prøve på om denne ordningen faktisk fungerte. Svaret ble ikke først og fremst en faglig vurdering av hund, test eller kombinasjon, men en organisatorisk strid om prosedyre, fullmakter og sekretariatets adgang til å endre spillereglene etter at prosessen var i gang.
Søknaden som ble liggende mens prosedyren ble skrevet
Dokumentene viser at Norsk Rottweilerklubb avga sin uttalelse 25. februar 2026. NKK skrev 23. april til oppdretter Lisbeth Folvik Dahl at behandlingstiden hadde vært lang, og forklarte samtidig at søknaden ikke var behandlet fordi NKK hadde gjennomgått sin interne prosedyre og ventet på at denne skulle ferdigstilles. Resultatet av gjennomgangen var en ny veileder, men den tidligere klubbuttalelsen oppfylte etter NKKs vurdering ikke alle punktene i dokumentet som var laget i mellomtiden. Oppdretteren ble derfor bedt om å skaffe en ny uttalelse før søknaden kunne ferdigbehandles.
«Din søknad har i påvente av ferdigstillelse av denne prosedyren ikke blitt behandlet», skrev NKK 23. april.
Formuleringen er oppsiktsvekkende nettopp fordi den er så ryddig. NKK skriver ikke at oppdretteren manglet dokumentasjon etter de kravene som gjaldt da søknaden ble levert, men at saken ble satt på vent mens NKK utviklet en ny intern prosedyre. Da prosedyren var ferdig, ble den brukt bakover på uttalelsen som allerede lå i saken. Sekretariatet kaller dette ikke tilbakevirkning, fordi dokumentet etter deres syn bare er en veileder. Rottweilerklubben kaller resonnementet et sirkelargument: Dokumentet kan anvendes bakover fordi det ikke er en regel, og det er ikke en regel fordi NKK kaller det en veileder.
Dokumentert tidslinje
25. februar 2026: Norsk Rottweilerklubb avgir uttalelse i Folvik-saken.
23. april 2026: NKK beklager lang behandlingstid og opplyser at søknaden ikke er behandlet fordi en intern prosedyregjennomgang ikke var ferdig. NKK krever en ny klubbuttalelse etter den nye veilederen.
5. mai 2026: Rottweilerklubben ber NKK svare på hjemmel, ansvar, tilbakevirkning, likebehandling og innsyn.
26. mai 2026: NKK avviser at veilederen er et nytt regelverk og inviterer til møte.
22. juni 2026: Klubben sender veilederen inn for NKKs Kontrollkomité og ber om en avgrenset prøving av om dokumentet mangler gyldig forankring.
2. august 2026: Kilder i rottweilermiljøet opplyser at svar fortsatt ikke kommer innen rimelig tid, og at fastsatte frister etter deres fremstilling heller ikke overholdes når advokat er involvert.
NKKs egne regler sier «uten ugrunnet opphold»
Tidsbruken er ikke bare et spørsmål om service eller høflighet. NKKs generelle saksbehandlingsregler § 4 sier at saker skal forberedes og avgjøres uten ugrunnet opphold, og at den ansvarlige ved uforholdsmessig lang behandlingstid snarest skal gi et foreløpig svar med årsaken til forsinkelsen og angi når svar kan ventes. NKK beklaget riktignok ventetiden i april, men dokumentene viser samtidig at forsinkelsen skyldtes sekretariatets egen prosedyregjennomgang, ikke at oppdretteren hadde latt være å følge en kjent fremgangsmåte.
Kilder i rottweilermiljøet retter nå den samme kritikken mot oppfølgingen av klubbens prinsipielle klage. Etter deres fremstilling er sekretariatet lite opptatt av at medlemmer og medlemsklubber får svar innen rimelig tid, og fastsatte frister overholdes heller ikke når advokat bistår. Påstanden må stå for kildenes regning, men den treffer et punkt NKK vanskelig kan møte med flere formuleringer om dialog: Frister dokumenteres med datoer, ikke med intensjoner.
«Det kan også legges til at NKKs sekretariat ikke er så veldig opptatt av at medlemmer eller medlemsklubber får svar innen rimelig tid. Selv med advokatbistand overholder de ikke fastsatte frister. Norsk Rottweilerklubb vil stå sammen med sine oppdrettere, som nå blir holdt som ‘gisler’ av NKK», opplyser kilder i rottweilermiljøet.
En «veileder» som både gir ordre og fordeler makt
NKKs tre sider lange veileder har flere fornuftige krav. Uttalelser skal være dokumenterbare, etterprøvbare, saklige og begrunnede, og raseklubben skal vurdere genetisk tilleggsverdi, innavlsgrad, bruk av linjer, egne helsekrav, risiko for rasetypiske lidelser og mulige presedensvirkninger. En raseklubb som forvalter en hunderase, bør kunne stå inne for slike vurderinger.
Problemet ligger et annet sted i dokumentet. Veilederen fastsetter at både positive og negative uttalelser fra raseklubben bare «tas til etterretning», at mangelfulle uttalelser skal sendes i retur, og at det endelige vedtaket fattes av NKKs sekretariat. Dokumentet beskriver dermed ikke bare hvordan en uttalelse kan skrives bedre; det oppstiller plikter, gir sekretariatet adgang til å returnere klubbens arbeid og slår fast hvem som har det siste ordet.
Når et dokument bestemmer hvem som avgjør, hvilke krav en medlemsklubb må oppfylle og hvilken vekt klubbens uttalelse skal få, oppfører det seg som regelverk – uansett hva filnavnet sier.
Et navn er ikke en hjemmel
NKK avviser innvendingen og beskriver veilederen som et administrativt støtte-, styrings- og kvalitetssikringsverktøy som ikke etablerer nye rettigheter eller plikter. Sekretariatet mener dokumentet bare operasjonaliserer allerede vedtatt regelverk, sikrer lik behandling og oppfyller utredningsplikten. NKK viser også til at Hovedstyret var kjent med konflikten, og at saken og behovet for en veileder ble kort drøftet under styreleders orientering 29. januar 2026.
Rottweilerklubbens svar er like enkelt som det er vanskelig å komme rundt: Hvilket konkret regelverk er det veilederen bare operasjonaliserer, og hvor finnes det protokollførte vedtaket som gir sekretariatet myndighet til å fastsette raseklubbens vekt og sin egen avgjørelsesmyndighet? En styreorientering kan gjøre Hovedstyret kjent med en sak, men den blir ikke av den grunn et vedtak. Klubben formulerer dette nærmest brutalt presist i klagen til Kontrollkomiteen: «En orientering er ikke et vedtak.»
NKKs egne lover gjør spørsmålet høyst reelt. Hovedstyret skal vedta retningslinjer for raseforvaltningen og regler, bestemmelser og instrukser som ikke er lagt til andre, mens generalsekretæren leder administrasjonen, utfører pålegg og setter Hovedstyrets vedtak i verk. NKKs eget juridiske notat fra Advokatfirmaet Lund & Co understreker samtidig Hovedstyrets overordnede kompetanse og ansvar i raseforvaltningsspørsmål. Rottweilerklubben bestrider ikke at NKK kan ha det siste ordet; klubben krever at det dokumenteres hvem i NKK som lovlig har fått myndigheten, og hvilket vedtak myndigheten bygger på.
Først ingen stemme – deretter en omfattende uttalelsesplikt
Klubben peker også på en selvmotsigelse som gir saken et nesten satirisk drag. Rottweilerklubben hevder at sekretariatet gjennom den tidligere konflikten gjentatte ganger gjorde det klart at raseklubben ikke hadde uttalelsesrett, og at dispensasjon var en sak mellom søkeren og NKK. Den nye veilederen pålegger derimot klubben en omfattende faglig redegjørelse, men presiserer samtidig at sekretariatet kan sette anbefalingen til side.
Raseklubben får dermed ansvaret for å utrede genetikk, populasjon, helse, presedens og egne krav, mens sekretariatet beholder både retten til å returnere arbeidet og retten til å lande motsatt. En slik ordning kan være forsvarlig dersom den er tydelig vedtatt, likt praktisert og forankret i en klar arbeidsdeling. Mangler den forankringen, reduseres raseklubben lett til gratis fagsekretariat for et sentralledd som både bestiller premissene og reserverer seg retten til å se bort fra dem.
NKK har et forsvar – men må vise dokumentet
NKKs sterkeste argument skal ikke underslås. En positiv anbefaling fra én raseklubb kan ikke automatisk utløse dispensasjon, og en negativ anbefaling kan heller ikke uten videre binde NKK. Sentralleddet har et overordnet ansvar for registreringssystemet, likebehandling, dyrevelferd og helheten i norsk hundeavl. En veileder som krever dokumentasjon og gjør vurderingene etterprøvbare, kan derfor være både klok og nødvendig.
Forsvaret løser likevel ikke hovedspørsmålet, fordi faglig fornuft og organisatorisk hjemmel er to forskjellige ting. Rottweilerklubben trenger ikke bevise at sekretariatet aldri kan skrive en veileder, mens NKK heller ikke kan vinne saken ved å gjenta ordet «veileder». Prøvesteinen er om dokumentet bare beskriver en allerede gyldig vedtatt ordning, eller om det selv tilfører normen om hvem som bestemmer og hvilken vekt raseklubbens uttalelse skal få. Finnes det vedtaket NKK bygger på, bør det legges frem med dato, saksnummer og ordlyd. Finnes det ikke, har klubben avdekket en maktforskyvning som er gitt skriftlig form først etter at praksisen ble utfordret.
Kontrollkomiteen blir satt på prøve
Norsk Rottweilerklubb sendte 22. juni saken til NKKs Kontrollkomité. Klagen er bevisst avgrenset og ber ikke komiteen avgjøre Folvik-søknaden. Klubben ber om en prøving av om veilederen etter sitt innhold er et regelverk som skulle vært behandlet av riktig organ, sendt på høring og kunngjort, og om den i mangel av slik forankring kan brukes i saksbehandlingen.
Klubben ber også om at Kontrollkomiteen innhenter dokumentene NKK bygger på, fastslår når den udaterte veilederen ble laget og av hvem, undersøker om den noen gang ble forelagt Hovedstyret til vedtak, og krever fremlagt interne retningslinjer og praksis som klubben mener den gjentatte ganger er nektet innsyn i. Kontrollkomiteens oppgave er nettopp å føre tilsyn med at NKKs organer følger egne regler og fullmaktsforhold. Dersom komiteen ikke behandler et så avgrenset spørsmål om hvem som har myndighet til å fastsette en norm, blir det vanskelig å se hvilke spørsmål den egentlig er opprettet for.
«Gissel» er et hardt ord – og en enda hardere posisjon
Norsk Rottweilerklubb skriver at den ikke vil akseptere at en av klubbens oppdrettere igjen holdes som «gissel» i en pågående konflikt, og kilder i rottweilermiljøet gjentar nå at klubben vil stå sammen med oppdretterne som etter deres syn blir holdt i denne posisjonen av NKK. Begrepet er polemisk, men dokumentene forklarer hvorfor det brukes: Den enkelte oppdretter har ingen innflytelse på fullmaktsstriden, ingen kontroll over sekretariatets interne gjennomgang og ingen praktisk nytte av at partene diskuterer definisjonen av en veileder mens en planlagt kombinasjon er avhengig av et svar.
Belastningen plasseres dermed nederst i systemet. Sekretariatet kan bruke tid på å avklare praksis, Hovedstyret kan nøye seg med orienteringer, jurister kan skrive og partene kan invitere hverandre til møter, mens oppdretteren bærer risikoen for løpetid, parring, genetisk planlegging, kostnader og et mulig kull. Organisasjonens mest maktesløse part blir samtidig den eneste som ikke kan sette saken på pause uten reelle konsekvenser.
Dette angår langt flere enn rottweileren
NKK opplyser at veilederen er generell, bygger på erfaring fra flere saker og gjelder likt for alle raseklubber som avgir uttalelser. Sekretariatet har samtidig ikke opplyst Rottweilerklubben om hvilke andre klubber det gjelder, og viser til at ingen andre har klaget. Fravær av klager er imidlertid et svakt bevis når det er uklart hvem som har fått dokumentet, når det ble sendt ut og om klubbene oppfatter det som et bindende regelverk eller et internt arbeidsdokument.
Prinsippet rekker derfor langt utover én rase. Dersom sekretariatet kan fastsette nye formkrav, definere raseklubbenes rolle og slå fast sin egen avgjørelsesmyndighet gjennom et udokumentert og udatert dokument som aldri har vært behandlet som regelverk, kan samme metode brukes på andre områder. Resultatet blir en organisasjon der den formelle makten ligger i vedtekter og vedtak, mens den praktiske makten flytter seg gjennom prosedyrer, rutiner og veiledere som først blir synlige når noen nekter å bøye seg for dem.
Tillit kan ikke vedtas i et avslutningsavsnitt
NKK avslutter sitt svar med å understreke behovet for respektfull dialog, tillit, saklighet og åpenhet. Ordene er riktige, men de har liten bæreevne dersom spørsmål om hjemmel møtes med definisjoner, krav om innsyn blir stående ubesvart og medlemmer må vente forbi oppgitte frister. Tillit skapes ikke ved at den parten som etterspør dokumentasjon blir bedt om å dempe ordbruken; den skapes ved at den parten som hevder å ha myndigheten, legger myndighetsgrunnlaget på bordet.
Rottweilerklubben har gjort mer enn å protestere. Den har formulert et konkret kontrollspørsmål, vist til NKKs egne lover og saksbehandlingsregler, akseptert behovet for faglig grundige uttalelser og samtidig bedt om at Folvik-saken løses uten mer byråkratisk venting. Neste trekk tilhører derfor NKK og Kontrollkomiteen, og det bør bestå av noe langt mer håndfast enn enda en invitasjon til dialog: det protokollførte vedtaket, den konkrete delegasjonen, den dokumenterte utsendelsen og et svar innen den fristen organisasjonen selv mener andre skal respektere.
En orientering blir ikke et vedtak fordi den omtales i ettertid, en regel blir ikke ufarlig fordi den kalles en veileder, og en oppdretter bør aldri bli stående som sikkerhet mens NKK forsøker å finne ut hvem som egentlig bestemmer.
Kildegrunnlag
Reportasjen bygger på dokumentene som er oversendt, samt offentlig tilgjengelige styringsdokumenter og regler fra NKK og Norsk Rottweilerklubb.
1. E-post fra NKK Helse til Lisbeth Folvik Dahl og Norsk Rottweilerklubb, 23. april 2026 (CRM:0353009).
2. NKKs «Veileder for raseklubbers uttalelser ved dispensasjonssøknader fra helsekrav i NKKs registreringsregler» (udatert dokument oversendt i saken).
3. NKKs svar til Norsk Rottweilerklubb om veilederen, 26. mai 2026, med klubbens merknader.
4. Norsk Rottweilerklubbs oversendelse til Kontrollkomiteen, 22. juni 2026.
5. NKK: Regler for registrering av hund, gjeldende publisert versjon.
6. NKK: Generelle saksbehandlingsregler.
7. NKK: Lover for Norsk Kennel Klub.
8. Advokatfirmaet Lund & Co: Notat om kompetansespørsmål i NKK, 28. november 2024.
9. Norsk Rottweilerklubb: Krav om kjent mentalstatus og prosedyre for dispensasjon.
