Landets 357 kommuner er invitert til å dokumentere hvordan de regulerer – og legger til rette for – et godt hundehold

Samtlige av landets 357 kommuner har nå mottatt en omfattende redaksjonell henvendelse fra Schäferhund & Brukshund ved undertegnede. Henvendelsen er sendt som ledd i en landsdekkende kartlegging av hvordan kommunene praktiserer hundeloven, hvilke vurderinger som ligger bak lokale forskrifter og utvidet båndtvang, og hva kommunene faktisk gjør for å legge til rette for et forsvarlig, positivt og samfunnsgagnlig hundehold.

Alle kommunene har fått de samme tolv spørsmålene og den samme muligheten til å redegjøre for lokale forhold, dokumentere vurderingene sine og beskrive tiltak som fungerer godt. Kartleggingen skal ikke brukes til å konstruere en forhåndsbestemt konflikt mellom kommunene og hundeeierne. Den skal undersøke om regelverk, praksis, hensyn og tilrettelegging samlet sett gir et balansert bilde av hvordan hundeholdet forvaltes lokalt.

Det er viktig å understreke dette allerede nå: Formålet er ikke å lage en gapestokk over norske kommuner. Kommunene har svært ulike geografiske, landbruksmessige og befolkningsmessige forutsetninger. En fjellkommune med omfattende beitebruk vil naturlig nok møte andre problemstillinger enn en tett befolket bykommune. Det interessante er derfor ikke om alle kommunene har valgt de samme løsningene, men om valgene bygger på konkrete lokale forhold, er forholdsmessige og kan dokumenteres.

Departementets nye veileder står sentralt

Bakgrunnen for kartleggingen er blant annet Landbruks- og matdepartementets nye «Veileder for kommunenes og statsforvalterens bruk av forskriftshjemler i hundeloven», datert 9. april 2026. Veilederen ble utarbeidet fordi departementet har sett at kommunenes praktisering av forskriftshjemlene varierer, og at det har vært behov for tydeligere veiledning.

Departementet understreker at kommunale forskrifter må ha korrekt hjemmel, bygge på konkrete forhold og avgrenses geografisk og tidsmessig. Ved utvidet båndtvang på turstier, i skiløyper og andre rekreasjonsområder kan reglene ikke være mer omfattende enn nødvendig. Hundeloven krever samtidig at hensynet til mennesker som ønsker å ferdes med løs hund, blir ivaretatt i tilstrekkelig grad.

Veilederen presiserer også at utvidet båndtvang av hensyn til beitedyr bare kan innføres i områder hvor husdyr har beiterett og faktisk beiter. Kommunene bør derfor kunne beskrive eller kartfeste hvilke områder som omfattes, fremfor å innføre generelle bestemmelser for større geografiske områder enn det de faktiske forholdene gir grunnlag for.

Departementet har tidligere, i forbindelse med revisjonen av hundeloven, gjennomgått kommunale forskrifter om utvidet båndtvang. I Prop. 85 L (2021–2022) opplyste departementet at mer enn halvparten av de undersøkte forskriftene gikk lenger enn kommunene hadde adgang til etter hundeloven § 6. Dette var en tidligere gjennomgang og skal ikke brukes som en påstand om at de samme forholdene gjelder i dagens kommuner. Funnet viser likevel hvorfor en ny og bred kartlegging er relevant.

Kommunene blir også spurt om hva de faktisk gjør

Debatten om kommunale hundeforskrifter har ofte handlet om begrensninger: hvor hunden skal holdes i bånd, hvilke områder den ikke kan slippes i, og hvor lenge en utvidet båndtvang skal vare. Slike regler kan være både nødvendige og godt begrunnede, men de utgjør bare den ene siden av kommunenes møte med hundeholdet.

Kartleggingen undersøker derfor også hvordan hensynet til mennesker som ønsker å trene hund eller ferdes med løs hund under kontrollerte og forsvarlige forhold, er vurdert. Kommunene blir spurt om de har friområder, dressurområder, treningsområder eller andre arealer hvor hunder lovlig kan slippes, og om slike områder har vært formelt vurdert dersom de ikke finnes.

Videre spørres kommunene om de har kontaktet kommunale eller private grunneiere, fjellstyrer eller andre arealforvaltere for å undersøke muligheten for å etablere egnede områder. De blir også bedt om å opplyse hvilke hundeklubber, hundeorganisasjoner og lokale hundemiljøer de har dialog med, og hvordan disse miljøene involveres når nye forskrifter eller endringer sendes på høring.

Kommunene får samtidig anledning til å beskrive gode lokale løsninger, samarbeidsmodeller og tiltak som andre kan lære av. En kommune som har funnet en velfungerende modell for trening, arealbruk, skilting, dialog eller konfliktdemping, kan sitte på erfaringer som har verdi langt utenfor egne kommunegrenser.

– Målet er ikke å måle kommunene mot én bestemt fasit. Målet er å finne ut om reglene bygger på dokumenterte lokale behov, om ulike hensyn faktisk er veid mot hverandre, og om kommunene har funnet løsninger som ivaretar både sikkerheten, naturen, beitedyrene, hundene og de ansvarlige hundeeierne, sier redaktør og frilansjournalist Svenn Børre Steinsland.

Dyrevelferd må også ses fra hundeholdets hverdag

Et sentralt formål med kartleggingen er å bringe dyrevelferden tydeligere inn i debatten fra hundens og den ansvarlige hundeeierens perspektiv. Hundeeieren har ansvar for at hunden får tilstrekkelig aktivitet, bevegelse, mental stimulering, trening, sosial utvikling og mulighet til å utøve naturlig atferd innenfor forsvarlige rammer.

Dyrevelferd handler derfor om mer enn beskyttelse mot fysisk mishandling, sykdom, sult og vanskjøtsel. Mattilsynet understreker at god dyrevelferd forutsetter at dyret får dekket sine naturlige behov og mulighet til å utfolde seg slik det naturlig har behov for. Hundelovens formål omfatter dessuten ikke bare sikkerhet, trygghet, ro og orden, men også å fremme god dyrevelferd og respekt for og kunnskap om hunder.

Denne siden av diskusjonen har ofte fått mindre oppmerksomhet enn selve reguleringen. Hundeeierne blir med rette stilt overfor omfattende krav til kontroll, aktsomhet og forsvarlig hundehold. Da er det også relevant å undersøke hvilke praktiske rammer som finnes for at hundeeierne skal kunne oppfylle ansvaret på en god måte.

Det betyr ikke at enhver kommunal begrensning automatisk utløser en juridisk plikt til å bygge en hundepark eller etablere et dressurområde. Departementets veileder slår uttrykkelig fast at kommunene ikke er pålagt å opprette slike områder. Den fremhever samtidig at det er ønskelig at kommunene etablerer dressurområder der forholdene ligger til rette for det, fordi slike områder kan gi hundeeierne mulighet til å slippe hundene under ordnede forhold, redusere konfliktnivået og gjøre det enklere for andre brukere å velge alternative områder.

Kartleggingen bygger derfor på et enkelt, men viktig utgangspunkt: Ansvarlige regler og ansvarlig tilrettelegging er ikke motsetninger. De kan være gjensidige forutsetninger for et hundehold som fungerer godt for hele samfunnet.

Slik skal svarene behandles

Kommunenes svar skal registreres og systematiseres kommune for kommune. Opplysninger om forskrifter, datoer, saksnummer, kart, vedtak, høringer og andre dokumenter skal så langt det er mulig kontrolleres mot tilgjengelige kilder. Kommunenes originale svar skal bevares uendret, mens et eget registreringssystem skal brukes til å sammenligne opplysningene etter felles kriterier.

Dersom en kommune ikke omtaler et bestemt forhold, skal dette registreres som «ikke opplyst» – ikke automatisk som et nei. Dersom kommunen ikke svarer innen den redaksjonelle fristen, skal dette behandles som en opplysning om svarstatus og ikke som dokumentasjon på at kommunen mangler tiltak, vurderinger eller tilrettelegging.

Kommuner som gir uklare eller tilsynelatende motstridende opplysninger, skal få anledning til å presisere svaret før publisering. Dersom kartleggingen avdekker forhold som kan føre til kritisk omtale av en bestemt kommune, skal kommunen få mulighet til å svare på de konkrete opplysningene. Det samme kildekritiske og presseetiske utgangspunktet skal gjelde for alle.

Gode løsninger skal vies betydelig oppmerksomhet. Kartleggingens verdi ligger ikke bare i å identifisere regelverk som bør gjennomgås, men også i å finne kommuner som har lykkes med arealløsninger, samarbeid, involvering og tydelig informasjon. Slike erfaringer kan gjøre kartleggingen til et praktisk kunnskapsgrunnlag for kommuner som ønsker å forbedre egen praksis.

Ingen konklusjon skal skrives før svarene foreligger

Det skal ikke trekkes nasjonale konklusjoner før svarene er mottatt, kontrollert og analysert. Først da vil det være mulig å si noe forsvarlig om hvor mange kommuner som har gjennomgått forskriftene sine, hvordan departementets veileder følges opp, hvor utbredt ulike former for tilrettelegging er, og hvilke lokale løsninger som peker seg ut.

Det ferdige materialet er planlagt presentert som en omfattende redaksjonell artikkel med analyser, statistikk, dokumentkontroll, sammenligninger og konkrete eksempler. Ambisjonen er først å presentere saken for aktuelle riksmedier og TV-redaksjoner. Dersom kartleggingen ikke blir tatt inn av en nasjonal redaksjon, vil resultatene likevel bli bearbeidet og publisert gjennom Schäferhund & Brukshund.

Målet er at prosjektet skal gi mer kunnskap, en bredere dyrevelferdsdebatt og et bedre grunnlag for lokale beslutninger. Dersom kartleggingen fører til at utdaterte forskrifter blir gjennomgått, gode modeller blir delt og dialogen mellom kommunene og hundemiljøene blir bedre, vil den ha oppnådd langt mer enn en enkel sammenligning av hvem som gjør mest eller minst.

For i siste instans handler dette ikke om å plassere skyld. Det handler om å forstå hvordan regelverk, lokalkunnskap, dyrevelferd og praktisk tilrettelegging kan virke sammen. Et forsvarlig hundehold forutsetter ansvarlige hundeeiere, men det styrkes også av tydelige regler, forholdsmessige vurderinger og kommuner som er villige til å se hele bildet.