:: 28.juli 2008 ::

SchH1 Wanta av Svebø er hjemme igjen
- avlskåret i kkl1 med meget flott omtale

Wanta fra travprøven
Over: Wanta under avlskåringen i OG Paderborn i Tyskland (bildet er tatt på vel 40 meters avstand).

Som tidligere annonsert reiste jeg torsdag til Tyskland for å overvære avlskåringen til Wanta samt å hente henne hjem igjen. Godt skjult med fotoapparat og videokamera ble det hele foreviget. Jeg var dog ikke til stede ved motprøven, men kanskje lurt også slik at evt teft av meg skulle være et forstyrrende element. Da hun var ferdig med avlskåringen var tiden inne for å gjennforenes. Makan til rundsleiking og klatring skal en lete lenge etter. Og for en utvikling hun har hatt - Susanne og Günther har gjort en fremragende jobb med henne. Hun er i sin beste konstitusjon og meget godt forberedt for kåringen. Klokken 05:30 i dag kjørte jeg og Wanta inn på tunet hjemme etter 1 1/2 strevsom dag med kjøring, venting på ferje og lite søvn. Wanta viste spontan og det jeg vil kalle ekstrem gjensynsglede med "flokken" og reviret sitt umiddelbart når hun kom ut av bilen.
Kort fortalt fra kåringen: Hun leverte først en meget god motprøve med et kontant slipp på kommando. Eksteriørbedømmelsen beskrev en stor, middels kraftig, typefull, pigmentsterk, substansfull tørr og stram tispe av fremragende kvalitet. Videre at hun var ei tispe med et fremragende vesen og temperament, og ga et meget godt helhetsinntrykk. Kåringsbeskrivelsen kommer i sin helhet når den foreligger. Holder hun formen blir hun naturligvis stil en del utover høsten før vi igjen reiser til Tyskland og parrer henne medio november/desember.

Turen ned
Som "vanlig" reiste jeg hjemmenfra natt til fredag. Kjørte vel 23:30 hvorpå turen gikk fra Kinsarvik via Setesdalen og til Kristiansand hvor ferjen skulle går 08:00. Som tidligere forsøkte jeg å få noe søvn før turen til Kristiansand - men også denne gangen uten hell. Det ble derfor nok en gang en stor utfordring å holde seg våken nok og konsentrert for det nærmest mørklagte Setesdalen. En tur på ca 37,5 mil tilnærmet fritt for gatabelysning, svingete veier av ulik kvalitet. I tillegg er det så utrolig mye dyr som ferdes i og langs veien så en må virkelig være våken for at uhellet ikke skal bli et faktum. Rett før Hovden lå en mix av geiter og sauer på bortimot 30 individer som hadde lagt seg på langs i veibanen - asfalten var nok fremdeles varm og en god plass å ligge. Disse var imidlertid ikke villige til å å flytte seg fra sin konfortable plass så disse måtte kjøres rundt. Litt senere spratt det en 4-5 harer over veien. Lengre ned i dalen møtte jeg på såvel hjort, elg, grevling og rev som selvsagt skulle over veien når jeg kom. Siden dette er noe som gjentar seg på hver eneste tur så kan jeg ikke fatte annet enn at det må være et utrolig rikt dyreliv i Setesdalen. Trollsk og nesten litt mystisk. Husker da jeg i juni skulle til Tyskland for å parre Juni hvorpå jeg under en stopp for å slå lens hørte det krafset grådig inn i skogkanten. For alt jeg visste kunne det være ulv eller for den sak skyld bjørn som var klar til å glefse meg i seg. Best å komme seg i bilen før udyret er over meg, tenker jeg.

Vel fremme i Kristiansand så bar det ombord i Color Lines nye Superspeed. En fantastisk flott båt med alle slags tilbud. Personlig er jeg ikke så glad i disse båtturene - hadde det vært opp til meg hadde det blitt laget bro over skagerak. Disse turene preges av folks frotsing og pengebruk uten sidestykke. I tillegg er det jo et merkelig skue med folk liggende henslengt her og der. Pleier jo selv å kjøpe med meg litt til ungene, så jeg ramler innom tax-free'n selv. Finner meg så en sitteplass for på den måten å få en velfortjent blund på øyet.
Fremme i Hirtshals så tømmes båten i underkant av en halvtime, og det går greit ut av Hirtshals sammenlignet med flaskehalsen i Kristiansand. Turen ned til Bielefeld bruker jeg normalt 6-7 timer på - en distanse på vel 78 mil fra Hirtshals til Bielefeld. Jeg kjører direkte kun avbrutt av stopp for tanking av diesel. Med 32 varmegrader er det godt med bil av nyere dato og aircondision.
Jeg er fremme i Gütersloh (Bielefeld) vel 18:30 - stopper innom et gedigent kjøpesenter hvor jeg rasker med meg noen øl, en kipspose og et par kanonbillige hundetepper. Utenfor er et lite gatekjøkken hvor jeg får i meg en matbit før jeg kjører til mitt faste "hotell" - et pensjonat / gjestehus som heter Gasthof Gröppel med super service og herlig atmosfære til en rimelig penge. Stedet drives av et ektepar, og jeg blir alltid tatt vel i mot. De har nå lurt fælt på hvilke korte spesialoppdrag jeg de siste månedene har hatt i Tyskland siden jeg stadig var innom. Da jeg fortalte at jeg drev med hundeoppdrett og aledningene for turen syntes de det var unødvendig lang tur for en hund eller noen hunder. Folk som ikke driver med hund synes nok det vi driver med er galskap - og det er vel i grunn også kanskje det. Tyskerne er hyggelige, korrekte, strukturerte og meget serviceinnstilte.
På mitt lille hotellrom er det godt å stå en halvtime i dusjen før en spretter en boks med lokalt øl, litt nyheter på TV og litt snacks. Vips der duppa jeg av også, men ikke lengre enn at jeg sto opp og gikk meg en liten tur før jeg gikk på pensjonatets "Biergarten".
Vel oppe på rommet igjen gjør jeg noen telefonsamtaler hvorpå jeg avtaler møtetid med Susanne og Günter dagen etter. Kåringen skal foregå i OG Paderborn - en klubb med noen fantastiske fasiliteter vi bare kan drømme om her i norge. Vi snakker her om 1000-vis av mål !!! I Tyskland har man (som i bl.a. Sverige) den naturlige oppfatning av at forsvarlig hundehold fordrer at hundefolk har "infrastrukturen" og fasilitetene som skal til. Det blir en samlingsplass hvor en kan rendyrke hobbyen sin.
Et naturlig tankeeksperiment er jo umiddelabart at dette faktisk også er mulig i Norge - men all den tid NKK mer har blitt en komersiell bedrift fremfor en ideell organisasjon så sier det seg selv at slikt aldri blir mulig i Norge. De kommer dessverre alltid i etterhånd av ting - og må bli servert alt på et fat for at de skal levere. Skulle ikke tro der var betalte ansatte. Til de som lurer; JA-jeg er en sterk - dog konstruktiv kritiker av hvordan NKK drives og hvordan de håndterer hundesaken som sådan. NKK burde vært en idegryte for medlemmene sine ! Hele den betalte organisasjonen (sammmen med styret) bør sprudle over av engasjement eller stille sine plasser til disposisjon om dette ikke er tilstedeværende.

Kåringsdagen
Jeg hadde avtalt på forhånd med Susanne at jeg skulle komme etter motprøvene var over - ca kl 12:00. Dette for å ikke risikere at Wanta skulle få teften av meg og med det som konsekvens (i verstefall) å stryke på motprøven. Hele 34 hunder var påmeldt. Noen av meget høy kvalitet, men jevnt over det samme som vi finner her i Norge. Gjennomsnittshunden i Tyskland er nok som gjennomsnittshunden i Norge - forskjellen ligger i grunn nok i produksjonsforskjellen. I Tyskland fødes det årlig mange ganger flere Schäferhunder enn i Norge - og den naturlige konsekvens er at det med det er større sjanser for at det dukker opp hunder med ekstreme kvaliteter. Kåringsdommer for dagen var W. Nordsieck.
OG Paderborn har noen fantastiske fasiliteter med egen schützhundbane, utstillingsbane, sporterreng, klubbhus med bar, overbygd grillsted og bar ute, hundebåser i naturskjønne omgivelser. Folk er svært imøtekommende, og jeg får mye skryt av hundene vi har dere ned av folk som har blitt kjent med dem. Herlige typer med fantastiske farger og prima gemytt er tilbakemeldinger jeg får.
Det er hele 34 hunder påmeldt hvorpå Wanta har fått katalognr 32 - altså en av de siste som skal i ringen. Jeg benytter imdidlertid tiden til å ta en del bilder av noen av hundene som jeg syntes var bra. Her nevner jeg særlig 2 Quenn Löher Weg - døtre fra D-kullet til kennel Kabinett (relativ ny kennel) hvor slektskapet til vår egen Juni var påfallende. I tillegg en flott Negus-sønn; Duras vom Holtkämper See, ei grå velsnittet tispe jeg dessverre glemte å skrive ned navnet på.
Susanne og Günther hadde for dagen totalt 7 hunder de skulle kåre hvorpå en fra eget oppdrett. Susanne driver med dette som fulltidsjobb - noe hun har gjort i en årrekke. Hun er viden kjent for sin dyktighet og proffesjonalitet. Et uttall topphunder fra hele verden har stått hos henne for utdannelse. Ikke av de rimeligste - men av de med et solid renome !
Jeg er naturligvis utstyrt med såvel videokamera og fotoapparat med 300 mm linse. Denne er jeg normalt avhengig av stativ til - noe den dårlige kvaliteten på en del av bildene vitner om. De fleste bildene er tatt på minst 20 meter avstand - noen opptil 70 meter.

Her kan du se noen bilder av noen av hundene samt fasilitetene til ortsgruppen:

Wanta sin tur
Jeg bestemmer meg for å filme hele kåringen til Wanta samt ta noen bilder innimellom. Før jeg får sukk for meg har Günther (Susanne sin ektemann som alltid er fast handler) klargjort og hentet Wanta. Nå var det riktignok bare knapt en måned siden jeg hadde sett Wanta sist - men jammen fikk jeg meg en overraskelse igjen. Hun har jo alltid vært så grådig godt pelset - men syntes nå å være kvitt det verste av "valpeulla" som hele tiden har fått henne til å se kort og tykk ut. Hun fremsto nå i en "shape" jeg aldri har sett henne i før - veltrent og disiplinert. En norsk dommer har til og med påstått hun hadde tønnebryst - skjerp dere - det er lov å gå vekk fra bordet i skyggen og fysisk kjenne på hundene ! Det er lov å gjøre feil - og han skal få sjansen å gjøre det om :) De hadde trenet mye i forkant av utstillingen forrige helg, og Wanta har bydd på en rekke utfordringer siden hun hele tiden vil for mye i ringen og generelt sett er noe umoden og "høy på livet". Betrakter dog dette som et luksusproblem. Hun hadde nå moderert seg og visste hva hun skulle gjøre. Rett før hun skulle inn tok Günther et par travrunder med henne, som etter mitt og flere av de som sto med meg sitt skjønn, nærmest parkerte de øvrige fremviste hundenes travrunder vi hadde sett for dagen. Jeg fikk ikke filmet dette, men tok rikelig med bilder (toppbildet i denne reiseskildringen er ett av disse). Jeg rigget meg til på utsiden av gjerdet bak dommerteltet klar til å veksle mellom å ta bilder og filme. Wanta ble ubenhørlig beskrevet i minste detalj. Travrunden på selve kåringen ble ikke så god som rett før hun skulle inn, men tilstrekkelig til en grei kåringsbeskrivelse.

Kåringsbeskrivelsen ble som følger:
Gross, mittelkräftig, substanzfull, gefügefest, ausdrucksvolle Gesamterscheinung, trocken und fest, sehr gute pigmentiert. Sehr guter Kopf, dunkles Auge, kräftiger Unterkiefer, hoher Widerrist, gerader, fester Rücken, Kruppe betont geneigt. Gute Vor- und sehr gute Hinterhandwinkelung. Lange, weit reichenden Unterbrust. Front gerade. Gerade Schrittfolge. Flack über den Boden gehende, raumgreifende Gänge. TSB ausgeprägt, lässt ab.

Spesielle mangler/fordeler: Rasetypisk helhetsintrykk med herlig utstråling.
(resten gjengis når den komplette kåringe kommer fra SV)

En liten anmerkning må jeg koste på meg å ta med. Schäferhunden har de senere årene vist seg å ha ha betydningsfulle mangler i deler av hodets konstruksjon. Dette har naturligvis konsekvenser for rasen med tanke på at det er en brukshund. Spesielt er problemet med for lange snutepartier med svake / veike underkjever. Wanta har med dette fått anmerket at hun har et meget godt hode med en kraftig utviklet underkjeve. Interessant at tyske kåringsdommere bemerker dette - det viser at man er observant på problemet og i det minste beskriver det.

Her kan du se noen bilder fra kåringen (vent med å klikke på de til du ser det står fullført i venstre hjørne nede):

Gjensynsglede
Når kåringen var over var tiden inne for at jeg skulle "vise" meg for Wanta. Gjensynsgleden var gjensidig, og jeg ble formelig rundsleiket. Wanta snudde så om og ville også til Susanne - noe som er et sterkt vitnesbyrd på at Wanta har trives godt i hennes selskap. Susanne og Günther skulle etter kåringen i familieselsakap så vi fant ut at det var greit at vi gjorde opp der og da. Susanna ga meg selvsagt noen råd med på veien, og begge understreket at de har hatt en trivelig tid med Wanta som de beskriver som en mentalt sterk hund med et fremragende gemytt og vesen. Günther virket nærmest betatt av nettopp Wanta sitt herlige og omgjengelige vesen. Susanne fortalte at Wanta var en særdeles kreativ ung dame som hver eneste dag hadde en ny måte å utføre en oppgave på. Hun beskriver henne som ganske hengiven og sta (som sin mor) - men utfører det hun skal og forventes av. Hennes kullsøster Wendy, som vi kjørte ned for vel en måned siden, er godt i gang med treningen også. Susanne bekskriver henne som en meget rolig og snill hund å ha i kennelen. Hun er samtidig meget lettlært og arbeidssom i alt uten sin kullsøsters stahet. De karakteriserer Wendy som en hund av meget høy kvalitet - noe som ble understreket da vi leverte henne og de uttalte at dette etter deres skjønn var en "superhund". Susanne og Günther har jo siden vi leverte henne uttrykt et ønske om å låne henne på et kull i en slags byttehandel/kompensasjon for utdannelsen, men dette er ikke noe eierene ønsker så hun vil bli parret når den tid kommer og hentet til Norge igjen (om vi rekker det med tanke på når hun skal kåres).
Planen min hadde endret seg noe utover dagen siden jeg i grunn hadde avtalt med eieren av Siro della Real Favorita - Klaus Niedergassel (sønn av Herman Niedergassel - vom Holtkämper See) å ta noen øl på kvelden. Tanken var da å bli over en natt ekstra i Tyskland. Men siden han samme dag kom hjem igjen fra en tur i Italia og jeg selv var ganske sliten så fant jeg ut at det var greit å vende nesa nordover. Når jeg i tillegg har blitt så hjemmekjær av meg - så er jeg engang blitt slik at jeg alltid vil raskt hjem; trives best der. Tok så sikte på å få hotell i Hirtshals siden ferjen min først gikk 20:45 dagen etter. Turen opp gikk i noe roligere tempo enn vanlig siden jeg var relativt sliten - og jeg ankom Hirtshals noe etter 12 på natten. Dessverre viste alle hotell seg å være fullbooket så jeg fant fram puten og pleddet Gro hadde sendt med meg fra Norge og la meg til å sove i bilen på ferjekaien i Hirtshals.
Morgenen etter gikk med til frokost på Statoil og lufting og "vanning" av Wanta. Dette ville bli en lang dag, kjente jeg. Ferjen skulle ikke gå før på kvelden så jeg måtte finne på noe for å slå ihjel tiden. Så etter litt rydding i bilen bestemte jeg meg for å dra på oppdagelsesferd. Jeg har jo alltid trodd at Hirtshals var den triste plassen som ikke hadde noe særlig å by på av noe slag - men der tok jeg jammen feil. På vestsiden er det en fantastisk strand som yrer av folkeliv; den måtte vi ta i nærmere øyesyn.

Kvelden kom - og vi kom ombord på ferjen ganske sliten og lei den steikende varmen. Rett i resturanten og forsøkte få litt søvn. En kaffekopp og en cola vekket meg litt, og jeg gjorde unna handlingen i tax-free'n. Plasserte varene i en oppbevaringsboks så jeg slapp å drasse rundt på de tunge posene fulle av Captein Kid brus til ungene og hvitvin til Gro :)

Ca 23:45 la ferjen til kai i Kristiansand.
En havn som jeg ikke fatter de snart kan få ferdig og finne en bedre løsning for de loggistiske problemen de står overfor. Til sammenligning tar det i Hirtshals ca 20-25 minutt å få tømt hele ferja og få alle bilene vekk fra kaiområdet. Med en gang en entrer Norsk jord dukker det norsk riksvåpenet opp og skal ubenhørlig kontrollere alt og alle. Dette medfører at havnen er en enorm flaskehals hvorpå det tar 1 - 1 1/2 time å komme seg ut av havneområdet. På denne natten gikk det imidlertidig greit, og jeg var utsjekket av tollen med hundepasset etter vel 40 minutter (ny rekord). Oppbudet av tollere er alltid stort, men jeg undres over at politiet er fullstendig fraværende i helgene. Et ikke ubetydelig antall personer heller i seg godt med alkohol på overfarten før de skal kjøre videre som om dette er greit når en er til havs. Jeg har selv sett folk fra baren sjangle inn i bilene når vi kommer i land - og ville garantert medført inndragelse av ett stort antall førerkort og kroner til statskassen om politiet i det minste tok stikkprøver. Dette gjelder i særdeleshet for utlendinger og særlig utenlandske trailersjåfører.

Turen opp Setesdalen går greit - et titalls biler (bl.a. en del tyskere) ligger foran meg, og som sedvanlig godt under fartsgrensen. Lei og trøtt som jeg er legger jeg rekken bak meg etter noen forbikjøringer. Gassen klemmes i bånn - jeg vil hjem !
Heldigvis kun en hare å se på hjemturen, og mens jeg sitter der og kjenner behovet for søvn melder seg kommer også noen sentimentale tanker om tider som har gått:
Etter noen år med bare elendighet i familien hvor begge mine foreldre døde av kreft med mindre enn 8 års mellomrom samt at jeg hadde min egen runde med "skiten" i 2005 så er det godt å komme vekk iblant - kun engasjere seg i hobbyen sin. Med et bein som etter kreftoperasjonen trenger spesialskinne/ortose for å fungere greit og en nakke som etter en bilkollisjon i 1993 hele tiden trenger smertestillende medikamenter for å døyve smertene og krampene - ja da er det vel lov å bli lei. Har vel lidd av en form for tidlig 40-års krise (er 39) også hvorpå det å realisere det som en føler gjør livet verd å leve betyr mer enn jobb og karriere. Penger som i yngre dager alltid var et mål og drivkraft bak den særdeles målbeviste yngre utgaven av meg har ikke lenger samme betydning når en først har de, men et virkemiddel til å gjøre nettopp det en har lyst til når en måtte ønske. Behovet og ønsket om å hoppe av karusellen blir stadig større i en verden som blir mer og mer krevende, kynisk, hard og basert på (for meg) underlige verdier. Er vel slik livet er da, tenker jeg. 1 1/2 månedes sykemelding har også vært en periode hvor jeg har fått hentet meg litt inn igjen helsemessig og fått ladet batteriene etter et forferdelig år. Hundene er herlige, omgjengelig og en stor berikelse for alle som måtte skaffe seg en eller flere.
05:30 svingte jeg inn på tunet - Wanta spant rundt i ren ekstase over å være til bake i sitt gamle revir. Aldri før har jeg sett så spontan glede hos en hund av å komme hjem igjen. Moren, som ligger i valperommet, kikket rolig gjenkjennende på Wanta og fortsatte å stelle valpene sine. Ianko er jo en "aldrende mann" med sine manneplager, og er nok ikke helt den samme lenger. Wanta sin overiver etter å rundsleike flokklederen ble mottatt med avmålt gjensidig glede, og han måtte sette henne litt på plass siden hun tok sånn av :) En kommende avlstispe av tredje generasjons eget oppdrett er tilbake i sin gamle flokk !

Etter noen timers søvn kjenner jeg nå at det nok tar litt tid å akklimatiseres - og at det er godt det er ca 3 måneder til vi vender snuten mot tyskland for å hente Wendy sammen med hennes eiere.

Videosnutt fra avlskåringen
Under finner du en videosnutt fra avlskåringen i Tyskland.