Møt oss på:

Schäferhundens historie


Schäferhund / Deutche Schäferhund
Hjemland:
Tyskland
Idealhøyde: hannhund 62,5cm (størrelsen for hanner skal være 60-65, men godkjennes med +/-1 cm) Tisper 57,5 cm (størrelsen for tisper skal være 55-60 cm, men godkjennes med +/- 1 cm). De fleste hunder ligger i dag i øvre størrelsesgrense.

Historikk: Hunder har eksistert sammen med mennesker i minst 12.000 år, og har vært anvendt som jakt- gjeter- eller kamphund. Man tror uten å være sikker at Schäferhundens forfedre kan spores tilbake til bronsealderen ca. år 2000 f.Kr. De tyske gjeterhundene stammer fra bronsehunden, som man antar var Europas første egentlige gjeterhund. Lokale varianter av gjeterhundene fantes imidlertid i alle tenkelige hårlag og farver. I midten av det attende århundre fikk noen hyrder interesse for å avle pene hunder, samtidig som man ønsket å holde fast på de gode karakteregenskapene. Mot slutten av 1800-tallet ble det, med tre av de gamle gjeterhundene som grunnlag, innledet et meget bevisst og kvalifisert avlsarbeid. Gjennom dette ble etterhvert den moderne schäferhunden skapt . Ordet " Schäfer" betyr oversatt fra tysk fåregjeter, det vil si at den er en fåregjeterhund. I tillegg til at den skulle vokte over dyrene, ble den også brukt til å vokte over menneskenes bosted. Den betraktes av mange som "kongen blant tjenestehunder", og den vekker alltid meget stor oppmerksomhet blant hundeinteresserte verden over. Schäferhunden er sannsynligvis verdens mest registrerte hunderase, og har et stort bruksområde først og fremst som tjenestehund på forskjellige felter. Raseavl av hunder i moderne mening startet i England og da først omkring år 1840 - 50. Man begynte da å føre stambøker over flere typer jakthundraser. Schäferen var imidlertid ikke aktuell på denne tiden, ei heller Collie som var engelskmennenes gjeterhund. Det var først og fremst jakthundrasene som fikk sine stambøker. Den 3.april 1899 besøkte rittmester Max Emil Friedrich von Stephanitz sammen med sin gode venn Arthur Meyer den første utstillingen for alle raser i Tyskland. Tilfeldigvis merket Stephanitz en middelstor grå og gul ulvelignenede hund som sto stille og vaktsom sammen sin fører. Begge disse mennene hadde lenge vært interessert i hyrdehundene og hadde gjennom dette sett dem konkurrere ved forskjellige stevner i Tyskland. Ingen av dem hadde sett en mer fullstendig gjeterhund enn denne og iakttok den med stadig stigende interesse. Denne hundens navn var Hektor Linkesheim og var eid av en mann ved navnet Sparwasser. I Stepanitz og Meyers øyne var Hektor den perfekte gjeterhund, og de mente at det trengtes bare en planlagt og gjennomtenkt avl for å utvikle den til en virkelig vakker gjeterhund. Hektor var skikkelig grå med en mankehøyde på 61 cm, og hadde et maskulint tørt hode. Den hadde faste stående, men ikke store ører, og var moderat vinklet. Den hadde en stram rett rygg og en kjekt båret hale, energiske lette og noe korte bevegelser. Han var utrolig arbeidsom, uredd og aktiv, og alle barns beste venn og skøyeraktige lekekamerat. Omgjengelig for fredelig folk, men farlig for den som hadde noe ondt i sinne. Bare noen uker etter dette møtet kjøpte Stepanitz hunden Hektor og omdøpte den til Horand von Grafath . Den 22. april 1899 startet Meyer og han "Verein für Deutsche Schäferhunde", og Horand ble derved den første registrerte hunden i den tyske schäferhundstamboken. Horand von Grafath ble far til mange store hunder, hvorav Hektor von Schwaben ble den mest betydningsfulle. Hektor var far til blant annet Heinz von Starkenburg som i 1905 ble paret med Bella von Starkenburg. I dette kullet ble det født en helsvart hannvalp. Når den vokste opp ble det klart at dette var et mutasjonsprodukt. Denne hunden som fikk navnet Roland von Starkenburg ble et forbilde på rasen, og det finnes i dag ingen Schäferhund som ikke fører i sluttleddet tilbake til nettopp Roland.

horand von grafath
Over: Horand von Grafath - den første registrerte Schäferhund

Fire ledende blodslinjer
Hopper man raskt inn i 1970 - årene er det fire hunder som man kan kalle de ledende tyske blodslinjer. Dr. Rummel som overtok etter Dr.Funk som president i den tyske schäferhundklubben krevde en strengere styring av avelen og bestemte fire blodslinjer som det fremdeles avles på. Disse fire linjene er Quanto von der Wienerau, Canto von der Wienerau, Mutz von der Peliztierfarm og Marko vom Cellerland. De to førstnevnte er udiskutabelt de mest populære, men mange i dag søker å kombinere med de to øvrige som alternative blodslinjer.

Schäferhunden i Norge
I 1910 da overkonstabel Braaten i Sarpsborg importerte Bella Zahne visste knapt folk i Norge hva en schäferhund var. Dette var imidlertid den første schäferhunden som ble registrert i NKK og for å pares måtte den til Danmark. Den første hannhunden som ble importert til Norge het Fluks og sammen Bella dannet de en god norsk stamme. I årene som fulgte økte interessen i Norge for denne rasen og mange importer følger, derav også flere av tvilsom opprinnelse. I 1916 ble Norsk politihundforening stiftet og det var nettopp politiet som jobbet med å fremme schäferhunden i Norge. Den ble gjennom disse krefter anerkjent som en anvendbar brukshund med også gode øvrige egenskaper. Da Norsk Schäferhund Klub ble stiftet i 1922 ble de også gode samarbeidspartnere her.

Den Norske Schäferhundklubben ble stiftet på Martins Cafe i daværende Kristiana den 7. Mars 1922 og det fantes da ca 1000 schäferhunder i Oslo og omegn. Den 24.Mars samme år godkjenner Norsk Kennel Klub, Norsk Schäferhund Klub som samarbeidende klubb. I den første generalforsamling som finner sted 8. Mai 1922 blir det besluttet å opprette avlsråd, kårings- og kontrollnemd og et seriøst arbeide med å utforme en klubb ble vedtatt. I 1923 hadde klubben 150 medlemmer, og i dag har Norsk Schäferhund Klub avdelinger spredt utover hele landet. I 1922 ble den første spesialutstilling for schäferhund i Norge gjennomført, da med Norsk politiforening som arrangør. Først i 1924 ble den første brukshundkonkurransen avholdt, og interessen for dette fikk flere og flere tilhengere. I årene som fulgte ble det og arrangert Nordiske utstillinger, den første i Danmark året 1932.

20-årene var også en tid preget av problemer for rasen, dette fordi det ble innført karantenebestemmelser som stengte mye av mulighetene for import av avlsdyr. I tillegg kom det også forslag i stortinget om forbud mot å eie hunder av rasene Schäferhund, rottweiler, dobermann og riesenschnauzer for private personer. Kun politi og forsvaret skulle ha anledning til å ha slike farlige dyr. Årsaken til dette forslaget var mange oppslag i pressen om hundebitt.

Noen importer kom det igjen i 30- årene, men kun velstående personer kunne tillate seg dette. At tyskerne rekvirerte hundene under krigsårene 1940- 45, samt en valpesyke -epidemi der man ikke fikk skaffet vaksiner var igjen med på å bryte ned rasen i Norge.

I årene etter krigen har rasen steget i antall og man regner nå med at det til enhver tid er ca 30.000 hunder av rasen, som regnes som den største og mest populære (fryktede) i vårt land. Schäferhunden er en middels stor, rektangulært bygd hund, sterk og muskuløs. Den har et utadvendt temperament, er modig og har gode nerver, er arbeidsvillig, trofast og en god vakthund. Disse og enda endel flere egenskaper gjør schäferen til en ypperlig tjeneste- og selskapshund.


Rasebeskrivelse

Helhetsinntrykk
Den tyske schäferhunden er en middelstor hund. Den er noe lang i kroppen, sterk og muskuløs. Benene er tørre og benstammen fast. Den tyske schäferen er en traver, og kroppens høyde- lengde forhold, samt bak og framvinkling må fremheve et langt utholdelig travsteg. Pelsen skal være vannavstøtende. Ett harmonisk utseende er ønskelig, men det arbeids- og opptredenmessige hos den tyske schäferen er de viktigste faktorer.

For en iakttager skal førsteinntrykket vise et bilde av stor styrke, intelligens, utholdenhet og den skal være velproposjonert og balansert i hvert henseende. Det skal tydelig bevises på den måten den beveger seg at dette er en sunn sjel som lever i en sunn kropp. Hunden skal være lett og hanskes med og skal kunne tilpasse seg. Den må vise mot og temperament, og når det er nødvendig kunne forsvare eier og dens eiendeler. Den må være villig til å angripe hvis det blir beordret, men den skal forøvrig også være et trivelig og pålitelig familiemedlem. Spessielt skal den være vennlig mot barn og andre dyr. Den ideelle hunden har et preg av kvalitet, verdighet og respekt, noe som krever selvsikkerhet.

Temperament og karakter
Bra nerver, oppmerksomhet, være villig til å vokte, trofasthet og mot er de mest fremtredende og karakteristiske trekk hos den tyske schäfer. Den skal være villig til å tjene i egenskap av kamerat, nyttehund, førerhund, søkshund, rapporthund, sporhund, skyddshund samt også være gjeterhund.

Kroppsforhold

Hode: hodets størrelse skal være proposjonalt til kroppen (hodets lengde skal være ca 49% av mankehøyden), hverken for bredt eller for spisst. Hodet skal være tørt og foran sett bare måtelig hvelvet og skal slutte lett mot den lange kileformede nesen. Pannen skal sett fra siden og foran være måtelig hvelvet uten eller med bare en lett pannefure. Kinnene skal være en aning runde og ikke fremtredende. Nesepartiet skal være kraftig og neseborene skal være faste. Overlinjen på nesespeilet skal ligge parallellt med en forlenget linje fra pannen. Leppene skal være tørre og vel sluttet. Neseryggen skal være nesten parallell med skallens overlinje.
Øyne: Skal være middelstore, mandelformede og en aning skråstilte. De får ikke være fremtredende og de skal være så mørke som mulig med et livlig, intelligent uttrykk.
Ører: Skal være middelstore, brede ved basen, høyt ansatt, oppstående, spisse og fremadrettet. Myke ører er ikke ønskelig og kupert ører samt hengeører er diskvalifiserende. I bevegelse eller når de ligger, legger mange hunder ørene bakover, noe som ikke anses å være noen feil.
Bitt: Den tyske schäferen skal ha saksebitt, alt annet anses å være feil. Tannoppsettet er 42 tenner, derav 20 i overkjeven og 22 i underkjeven.
Hals: Halsen skal være sterk og muskuløs, uten løst halsskinn eller hakepose. Når hunden er oppmerksom eller opphisset reises halsen. Ellers skal halsen bæres i ca 45% vinkel til kroppen. Under trav bæres den noe lavere.
Kropp: Kroppslengden skal overstige hundens mankehøyde. Hunder som er kvadratiske og høybente er ikke ønskelig. Brystkassen skal være 45-46% av mankehøyden, men må ikke være bred. Brystkassen skal være så lang som mulig og velutviklet. Ribbenene skal være vel hvelvet, hverken tynnformet eller for flate. En korrekt formet brystkasse tillater frie bevegelser av albuene når hunden traver. En overdrevet rund brystkasse forårsaker at albuene sitter for trangt. Brystkassen strekker seg langt bak og lendet er proposjonalt kort. Buklinjen skal være måtelig opptrukket. Ryggen inklusive lendet skal være rett og sterkt utviklet, men ikke for lang avstand mellom manke og kryss. Manken må være lang og tilstrekkelig høy, velmarkert og gradvis slutt inn i ryggen uten å forstyrre overlinjen. Rygglinjen slutter måtelig mot bakdelen. Lendet skal være bredt, sterkt og velmusklet. Krysset skal være langt og noe sluttet (høyst 23 grader)
Ben: Skulderbladene skal være lange, tett tilsittende og vel sluttet. De må ikke være for tunge. De sammenbinder overarmene til omtrent en rett vinkel. Fremdelen må være meget muskuløs. Benene skal sett fra alle sider være rette og mellomhendene elastiske og ikke svake. Albuene må ikke være inn- eller utadvendte. Lårene skal være brede og muskuløse og lårbenene skal være vinklet i forhold til de forholdsvis lange underbenene. Hæler og haser skal være kraftige og sterke. Bakbenene må være sterke og muskuløse for å gi det nødvendige frasparket under trav.
Poter: Potene skal være korte, runde, kompakte og vel hvelvet med meget harde tredeputer. Klørne skal være korte, sterke og mørke.
Halen: skal være busket og nå til haseleddet. Iblant- skjønt ikke ønskelig- kan den gå over i en krok. I hvile skal halen henge i en lett sabelformet kurve. Når hunden er i bevegelse er denne bøyningen mere markert og halen reist, men den må ikke løftes over en linje i rett vinkel mot rygglinjen.
Bevegelser og vinkler: Den tyske schäferen er en travende hund. Derfor må dens fremdel og bakdel være vinklet på en slik måte at de tillater den å forflytte seg fremover med et langt baksteg og kompensere dette med et langt fremsteg. Ved trav skal ryggen ligge stødig og myk og skal ikke vise bevegelse. De korrekte propsjonene av lengde og høyde respektivt lengde av ben medfører en langstrakt gange. Den skal kunne forflytte seg synlig uanstrengt, nære marken (jorddekkende/jordvinnende) med hodet strukket fremover, halen noe bøyd, mens den viser en myk bøyd linje fra ørespissen over nakke og ryggen til halespissen.
Mankehøyde: Idealmankehøyden for hanhund er 62,5 cm og for tispe 57,5 cm. En variasjon på 2,5 cm er tillatt.
Farger: Sort med jevnt fordelt brunt, gule til lysegrå tegninger også med sort sadel. grå ( antydning til sort med grå eller lysbrun bakgrunn med repektivt lysere tegninger), sort eller grått, ensfargede eller med lysere eller brune tegninger. Små hvite tegn på brystet eller lysere tegn på innsiden av benene er tillatt, men ikke ønskelig. Snuten skal være sort. Hunder med lyst snuteparti, med gule eller stikkende øyne, lyse tegninger på brystet eller innsiden av benene, lyse klør, en rød haletupp eller utvaskede farger anses å ha dårlig pigmentering. Underullen skal bortsett fra hos sorte hunder alltid være lysegrå. Den endelige fargen hos schäferhund kan bestemmes bare etter at dekkhåret er vokst ut.
Pels: Dekkhåret skal være tykkt og hvert strå skal være fast og ligge slett. Håret skal våre kort på hodet, inklusive indre deler av øret, fremsiden av benene, poter og lår. Det skal være lengre og tettere på halsen. På bakdelen er håret lengre ned til haseleddet og lårene er rikelig hårbekledde. Lengden på pelsen varierer hos ulike hunder og på grunn av ulike hårlengder kan man finne ulike slag av pels.


Det bemerkes at det også eksisterer to andre typer hårlag der den ene har lengre dekkhår og har også underull, mens den andre mangler underull. På grunn av at disse pelstyper er mindre motstandsdyktig mot vær og vind er de ikke ønskelig.

Som hos mange andre hunderaser er det også hos schäferen oppstått endel sykdommer som delvis skyldes uvitenhet ved avl og også miljømessige endringer for hunden. Det jobbes stadig for å bedre dette gjennom strenge avlsrestriksjoner, men her gjengis noen aktuelle sykdommer som kan opptre i større og mindre grad:

* Skjellettsykdommer:
HD, Spondylose, Chondrodystrofisk dvergvekst, Enostose, samt Albueleddsartrose.

* Hudsykdommer: Allergi forekommer ganske hyppig hos Schæferhunder. Generell Demodikose (Hårsekkmidd) har liten utbredelse blant Schæferhunder. Det er også påvist at Schæferhunden er plaget av en annen sykdom: betennelse i Sircumanalkjertelene ("Schæferrumpe"). Men man legger ikke noe vekt på dette, da det menes at forekomster av denne sykdommen er liten. Generelt så har Schæferhunden plager med immunsvikt, og dette medfører generelle hudlidelser. ("Schæferkløe")

* Nerve og muskelsystemet: Lumbosacral sykdom er meget utbredt og man mener at dette har stor betydning for rasen. Sykdommen sees hos relativt unge og middelaldrende hunder. Degenerativ myelopati forekommer hos eldre Schæferhunder over 7 år. Men man regner med at utbredelsen er liten. Spiserørsdilatasjon er også kjent hos Schæferhunder. Sykdommen regnes som høy arvbar, men arvegangen er ikke klarlagt.

* Epilepsi: Det forekommer at Schæferhunder kan få epilepsi - noe en videre har fått bekreftet med konkrete innavlskombinasjoner i moderne tid. Andre tilstander som skiveprolaps, meningitt og hydrocephalus forekommer også.

* Hjerte og karsykdommer: Det har vært enkelte tilfeller av diverse hjerte og karsykdommer på Schæferhunder. Men det er svært få tilfeller.

* Blodet: Hemofili A dukket opp på Schæferhund omtrent for 10 år siden. Man har greid og få kontroll på denne sykdommen, og kjente bærere er satt ut av avl, samt at mistenkelige hunder blir blodtestet. Sykdommen er kjønnsbundet, og kun hannhunder kan bli syke, mens tisper kan være bærere. Også tilfeller av Hemofili B har forekommet på Schæferhunder. Man ser alvorlig på disse blødersykdommene, og man anser det som viktig og bekjempe dette gjennom GODT avlsarbeidet.

* Fordøyelseskanalen: Svikt i bukspyttkjertelen er svært kjent hos Schæferhunden, også andre sykdommer i samme gate er kjent. Tannmangel er middels utbredt. Bittfeil forekommer sjeldent. Åpen gane og hareskår sees av og til, men er sjelden.

* Øyet: Juvenil katarakt forekommer, men det foregår ikke noen rutineundersøkelse på dette. Men veterinærer mener at hunder med denne lidelse IKKE må brukes i avl. Av andre sykdommer i øyet som forekommer hos Schæferhunder er: Entropion, Ektropion, Distichiasis og Glaukom. En annen sykdom, kalt "Schæferøyne" er relativt utbredt. Dette kan forekomme alene eller sammen med andre sykdommer.

* Hormonelle problemer: Hypotyreose og Cushings syndrom forekommer. Hypofysær dvergvekst er ikke helt uvanlig på Schæferhund.

* Kjønnsorganer og urinveier: Nyrekreft er en krefttilstand som utgår fra nyrene og som kan spre seg til andre organer. Det oppstår også samtidig små harde svulster i huden. Symptomene kan sees hos middelaldrende og gamle hunder. Sykdommen ble første gang påvist en gang på 1970 - tallet og er senere påvist i mange Europeiske land og i USA. Sykdommen er arvelig. Nyrekreft synes i dag nærmest som utryddet. Testikkelmangel er ganske utbredt for Schæferhunden. Navlebrokk hos valper er angitt som middels. Urinledere som munner ut på galt sted i urinblæren forekommer en gang i blant på Schæferhunder.

Noen populære avlshunder av global betydning
Jeg vil her nevne noen hunder som de senere år har betydd svært mye for Schäferhundavlen i verden. Jeg begynner her med de eldste (de lengst tilbake i tid).
En god Schäferhund skal være sunn i kropp og sjel (sunn kropp og rasetypisk mentalt balansert). For hannhunder kreves det også at de beviser at de nedarver kvalitet av ypperste klasse for at de skal komme til topps samt at de leverer en bestått motprøve hvor mot og kampdrift betraktes som utpreget.. Altså det holder ikke bare at hunden selv ser bra ut - den må også avle bra.

Uran vom Wildsteiger Land
UranUran var innavlet 4,5-5 på Quanto von der Wienerau. Han var sønn av Irk v Arminius og Palme vom Wildsteiger Land - en tispe som sannsynligvis er den tispen som finnes i de fleste stamtavler i verden i dag. Altså en svært betydningsfull avlstispe. Uran ble sieger VA1 (verdensvinner) hele 2 ganger henholdsvis i 1984 og 1985. Uran sin beste og mest profilerte sønn var (også VA1 og sieger) Eiko vom Kirschental. Urans nedarvingsevmne ble nærmest en ny æra for Schäferhunden - og han ble av verdensunionen for Schäferhunden kåret til århundrets hund da vi rundet det nye milleniumet. Gode hunder etter Uran i Norge var blant annet Piro v Huize Hintdonk - en hund som ga tidsriktige typer, meget gode hofter og et uttall topp brukshunder.

Jeck vom Noricum

Jeck Jeck var blant annet innavlet 3-3 på Palme v Wildsteiger Land. Han ble sieger og VA1 i 1993 etter året før å ha blitt VA2. Vi husker alle den haltende hunden hvorpå det ble påstått at han hadde en skulderskade. Den gang var ikke albuefeil et tema - og mange mistanker går naturligvis til dette i dag. Det hevdes og understøttes også av statistikker at han ga noe av dette. Jeck hadde også svak grad HD uten at dette satte en demper for hans popularitet. Jeck var sønn av Odin vom Tannenmeise og Anett v Noricum. Halvbror av VA1 Zamp von der Wienerau. Jeck har hatt svært stor betydning for Schäferhundavlen - og innavl på han gir ofte svært gode gode individer med gode "avslutninger", tørre/stramme og velgående avkom. En av tidenes mest betydningsfulle avlshanner. HD-zuchtwert 94

Ulk v Arlett
Ulk Ulk v Arlett er også en hund som via sin innavl 5,5-5 føres tilbake til Quanto von der Wienerau. Ulk var den utrolig typefulle maskuline hannen de fleste drømmer om. Han var godt pelset og nedarvet dominant sin kraft og utstråling. Ulk ble etter hva jeg vet en svært gammel hund, og ble i 1995 sieger og VA1 51/2 pr gammel. Han var sønn av Yago vom Wildsteiger Land og Dolly von Arlett. Ulk var oldebarn av Uran v Wildsteiger Land. Ulk sin far, Yago, var også far til den verdensberømte TV-kjendisen Kommisar REX. Dennes virkelige navn var Santo eller Sokoto vom Haus Zieglmeyer
HD-zuchtwert på 101 - altså litt dårligere enn landsgjennomsnittet i Tyskland.



Ursus von Batu
Ursus En mer populær avlshund enn Ursus v Batu har vi neppe sett i rasens historie. Så populær har han vært at man nærmest i dag ser det som et "problem" siden det nærmest ikke er en stamtavle som er fri for denne hannen. Uansett; Ursus ble VA1 og sieger i 2000 - og imponerte med sin type, kraft og særdeles kraftfulle jordvinnende bevegelser. Han har hatt svært stor betydning i avlen, og man kan nok si at han tilførte rasen "typete" hunder med masse kraft og herlige farger. Man har etter hans æra søkt å finne en mer smekker hund i avlen hvorpå hans sønn Yasko v Farbenspiel ble verdensvinner i 2001 og 2002. En hund som ga svært mange toppavkom og kunne vise til særdeles gode avlsklasser. Han popularitet har urettmessig falt siden man har søkt å finne alternative blodslinjer etter Ursus. Ursus var sønn av Hobby vom Gletschertopf som igjen var sønn av Jeck vom Noricum. Hans mor var Verena von Batu som igjen var sønn av VA1 sieger Zamb vd Wienerau som hadde minst like stor betydning i avlen som sin halvbror Jeck vom Noricum. Ursus kan videre føres tilbake til den populære blodslinjen etter Quanto von der Wienerau. I 2004 og 2005 ble sønnesønnen til Ursus nemlig Larus v Batu VA1 og sieger 2 ganger (2005 & 2005). Han var sønn av Yasko v Farbenspiel. Dessverre viste det seg at såsom et overmettet ursus-marked og et størrelsesproblem etter Larus medførte at han fort gikk over i historiebøkene og solgt til Asia (som mange topphander fra Tyskland har for vane å bli). Larus er uansett en av undertegnedes favoritter noen gang som enkeltstående individ. HD-Zuchtwert 88. Ursus har vært betraktet som relativt trygg hva angår hoftefeil.

Zamp vom Thermodos

Zamp I 2006 var det opplagt hvem som skulle bli sieger. Dette av flere grunner. Man trengte sårt et alternativ til Ursus von Batu. Et lykketreff men ingen tilfeldighetshund sto således frem nemlig den meget elegante Zamp Thermodos. Ingen kunne med det si at det ikke fantes et godt alternativ. Zamp er sønn av Quantum von Arminius som igjen var sønn av Dux della Valcuvia. En blodslinje som er noe utrygg hva angår hoftefeil. Imidlertid er Zamp sin mor Ute v Thermodos som igjen er datter av VA Esko vom Dänischen Hof - kanskje den beste nedarveren hva angår HD i moderne tid. Zamp har med dette fått en relativ bra HD-zuchtwert som han har forsvart gjennom et stort antall avkom. Den er nå på 90. Men et stort antall av hans avkom kan vise til svært god index. Det er mye såvel positivt og "negativt" som kan sies om denne hunden, men siden han knapt er 6 år er han ennå hyperaktuell i avl så en bør nok vente noen år før en gjør opp endelig status. Det finnes vel neppe noen avlshanner som kan vise til et så stort antall kvalitetsavkom som kan og vil oppta hans arv. Det var et imponerende syn da Zamp og far henholdsvis ble VA1 og VA2 i 2006. Det var en sterk understrekning av disses gjennomslagskraft i avlen.


Quenn vom Löher Weg
Quenn En annen svært populær hannhund jeg ønsker å fremheve er Quenn vom Löher Weg. En hund jeg personlig har likt svært godt siden han var en ganske ung hund, og til tross for sin "unge alder" av 5 1/2 år så har denne hunden bevist at han fortjener alles oppmerksomhet via sin nedarvingsevne. Andre oppdrettere i Norge fnøs nærmest da jeg sa at dette vil bli en "storhund" - tidvis nærmest hånende motargumentasjon. Jeg fikk heldigvis rett - og i 2007 ble han VA2 (vicesieger). Quenn er en, etter mitt skjønn, korrekt og forbilledlig harmonisk konstruert Schferhund. Quenn er sønn av Uran v Moorbeck og sønnesønn av Ursus v Batu, og Ulk v Arlett på farssiden. Hans mor er den meget typefulle Elsa vom Kuckuckslan som representerer en linje hvor vi på dennes farsside finner Emo von der Wienerau. En hund som hele sin avlskarriere sto til avlstjeneste i Norge, og som var etter en av de siste ekte Wienerau-kullene før Walter Martin døde. Emo ble kjent for sine herlige typer, sterke sort/rødbrune tegninger samt for å nedarve et særdeles godt gemytt og vesen. Hans døtre var nok de klart beste - og en finner fremdeles meget godt avlende tisper etter han i Norge. Emo ble såvel Norsk og Svensk Utstillingschampion samtidig som han flere ganger ble tildelt VA på NV og SSM. Etter svært manges mening - en fantastisk hund.
Videre på Quenn sin morslinje finner vi Lux de Valdocvin som igjen var sønn av Zamb von der Wienerau. Etter mitt skjønn har Quenn en særdeles velfundert stamtavle hvor innavlen går tilbake til Jeck v Noricum, Zamb von der Wienerau, Odin v Tannenmeise og Cello von der Römerau. "Linjemessig" er han og Larus v Batu meget beslektet siden de stort sett har den samme linjeavlen. Quenn er en moderne men samtidig også en "gammeldags" type som er mer oppreist og firkantet - noe jeg tror hvermannsen oppfatter som positivt. Det er hevdet over enhver tvil at han nedarver utmerkede typer. En hund som jeg ikke kan forstå annet enn ville vært sieger forlengst om det ikke var for sin farfar Ursus von Batu. Imidlertid avler Quenn så tidsriktig bra og sunnt at det vil nærmest være å betrakte som fullstendig feil om han ikke blir sieger i 2008. Han har gått sine grader - og er nå den som står for "tur". Quenn er intet tilfeldighetsprodukt ! Det eneste som jeg kan se vil vil måtte være en trussel til ta fra han siegeren i år er om eieren og den nye deleieren av Zamp v Thermodos skulle finne ut at de ønsker å stille Zamp igjen. Quenn har videre en meget god HD-zuchtwert på 80 etter ganske lang tid i avl hvilket understreker at han er en meget god nedarver av gode hofter. Han har allerede i en alder av 5 1/2 år flere meget gode sønner som kan være gode arvtagere. Jeg mener Quenn er en meget god hund pr-messig for rasen!

Jeg håper disse beskrivelsene gir et riktig inntrykk av rasen. Mange har den oppfatning av at hunden har blitt sånn og sånn (knekt i baken og jeg vet ikke hva). De hundene vi fremelsker skal være harmoniske - og som en kan registrere av mange topphunder så har de blitt svært gamle. Dette på grunn av planmessig avl etter hensiktsmessig rasestandard som nettopp tar utgangspunkt i en hund som er sunn i kropp og sjel.

- Du er velkommen som valpekjøper -

Svenn Børre Steinsland
Nadlane 27 - 5708 Voss - Tlf. 56 52 00 16 / 45 00 31 21