Schäferhund /
Deutche Schäferhund
Hjemland: Tyskland
Idealhøyde: hannhund 62,5cm (størrelsen for hanner skal være 60-65, men godkjennes med +/-1 cm) Tisper 57,5 cm
(størrelsen for tisper skal være 55-60 cm, men godkjennes med +/- 1 cm). De fleste hunder ligger i dag i øvre størrelsesgrense.
Historikk: Hunder har eksistert sammen med mennesker i minst 12.000 år, og har vært anvendt som jakt- gjeter- eller kamphund. Man tror uten å være sikker at Schäferhundens forfedre kan spores tilbake til bronsealderen ca. år 2000 f.Kr.
De tyske gjeterhundene stammer fra bronsehunden, som man antar var Europas første egentlige gjeterhund. Lokale varianter av gjeterhundene fantes imidlertid i alle tenkelige hårlag og farver. I midten av det attende århundre fikk noen hyrder interesse for å avle pene hunder, samtidig som man ønsket å holde fast på de gode karakteregenskapene. Mot slutten av 1800-tallet ble det, med tre av de gamle gjeterhundene som grunnlag, innledet et meget bevisst og kvalifisert avlsarbeid. Gjennom dette ble etterhvert den moderne schäferhunden skapt . Ordet " Schäfer" betyr oversatt fra tysk fåregjeter, det vil si at den er en fåregjeterhund. I tillegg til at den skulle vokte over dyrene, ble den også brukt til å vokte over menneskenes bosted. Den betraktes av mange som "kongen blant tjenestehunder", og den vekker alltid meget stor oppmerksomhet blant hundeinteresserte verden over. Schäferhunden er sannsynligvis verdens mest registrerte hunderase, og har et stort bruksområde først og fremst som tjenestehund på forskjellige felter.
Raseavl av hunder i moderne mening startet i England og da først omkring år 1840 - 50. Man begynte da å føre stambøker over flere typer jakthundraser. Schäferen var imidlertid ikke aktuell på denne tiden, ei heller Collie som var engelskmennenes gjeterhund. Det var først og fremst jakthundrasene som fikk sine stambøker.
Den 3.april 1899 besøkte rittmester Max Emil Friedrich von Stephanitz sammen med sin gode venn Arthur Meyer den første utstillingen for alle raser i Tyskland. Tilfeldigvis merket Stephanitz en middelstor grå og gul ulvelignenede hund som sto stille og vaktsom sammen sin fører. Begge disse mennene hadde lenge vært interessert i hyrdehundene og hadde gjennom dette sett dem konkurrere ved forskjellige stevner i Tyskland. Ingen av dem hadde sett en mer fullstendig gjeterhund enn denne og iakttok den med stadig stigende interesse. Denne hundens navn var Hektor Linkesheim og var eid av en mann ved navnet Sparwasser. I Stepanitz og Meyers øyne var Hektor den perfekte gjeterhund, og de mente at det trengtes bare en planlagt og gjennomtenkt avl for å utvikle den til en virkelig vakker gjeterhund.
Hektor var skikkelig grå med en mankehøyde på 61 cm, og hadde et maskulint tørt hode. Den hadde faste stående, men ikke store ører, og var moderat vinklet. Den hadde en stram rett rygg og en kjekt båret hale, energiske lette og noe korte bevegelser. Han var utrolig arbeidsom, uredd og aktiv, og alle barns beste venn og skøyeraktige lekekamerat. Omgjengelig for fredelig folk, men farlig for den som hadde noe ondt i sinne.
Bare noen uker etter dette møtet kjøpte Stepanitz hunden Hektor og omdøpte den til Horand von Grafath . Den 22. april 1899 startet Meyer og han "Verein für Deutsche Schäferhunde", og Horand ble derved den første registrerte hunden i den tyske schäferhundstamboken.
Horand von Grafath ble far til mange store hunder, hvorav Hektor von Schwaben ble den mest betydningsfulle. Hektor var far til blant annet Heinz von Starkenburg som i 1905 ble paret med Bella von Starkenburg. I dette kullet ble det født en helsvart hannvalp. Når den vokste opp ble det klart at dette var et mutasjonsprodukt. Denne hunden som fikk navnet Roland von Starkenburg ble et forbilde på rasen, og det finnes i dag ingen Schäferhund som ikke fører i sluttleddet tilbake til nettopp Roland.
Over: Horand von Grafath - den første registrerte Schäferhund
Fire ledende blodslinjer
Hopper man raskt inn i 1970 - årene er det fire hunder som man kan kalle de ledende tyske blodslinjer. Dr. Rummel som overtok etter Dr.Funk som president i den tyske schäferhundklubben krevde en strengere styring av avelen og bestemte fire blodslinjer som det fremdeles avles på. Disse fire linjene er Quanto von der Wienerau, Canto von der Wienerau, Mutz von der Peliztierfarm og Marko vom Cellerland. De to førstnevnte er udiskutabelt de mest populære, men mange i dag søker å kombinere med de to øvrige som alternative blodslinjer.
Schäferhunden i Norge
I 1910 da overkonstabel Braaten i Sarpsborg importerte Bella Zahne visste knapt folk i Norge hva en schäferhund var. Dette var imidlertid den første schäferhunden som ble registrert i NKK og for å pares måtte den til Danmark. Den første hannhunden som ble importert til Norge het Fluks og sammen Bella dannet de en god norsk stamme. I årene som fulgte økte interessen i Norge for denne rasen og mange importer følger, derav også flere av tvilsom opprinnelse. I 1916 ble Norsk politihundforening stiftet og det var nettopp politiet som jobbet med å fremme schäferhunden i Norge. Den ble gjennom disse krefter anerkjent som en anvendbar brukshund med også gode øvrige egenskaper. Da Norsk Schäferhund Klub ble stiftet i 1922 ble de også gode samarbeidspartnere her.
Den Norske Schäferhundklubben ble stiftet på Martins Cafe i daværende Kristiana den 7. Mars 1922 og det fantes da ca 1000 schäferhunder i Oslo og omegn. Den 24.Mars samme år godkjenner Norsk Kennel Klub, Norsk Schäferhund Klub som samarbeidende klubb. I den første generalforsamling som finner sted 8. Mai 1922 blir det besluttet å opprette avlsråd, kårings- og kontrollnemd og et seriøst arbeide med å utforme en klubb ble vedtatt. I 1923 hadde klubben 150 medlemmer, og i dag har Norsk Schäferhund Klub avdelinger spredt utover hele landet.
I 1922 ble den første spesialutstilling for schäferhund i Norge gjennomført, da med Norsk politiforening som arrangør. Først i 1924 ble den første brukshundkonkurransen avholdt, og interessen for dette fikk flere og flere tilhengere. I årene som fulgte ble det og arrangert Nordiske utstillinger, den første i Danmark året 1932.
20-årene var også en tid preget av problemer for rasen, dette fordi det ble innført karantenebestemmelser som stengte mye av mulighetene for import av avlsdyr. I tillegg kom det også forslag i stortinget om forbud mot å eie hunder av rasene Schäferhund, rottweiler, dobermann og riesenschnauzer for private personer. Kun politi og forsvaret skulle ha anledning til å ha slike farlige dyr. Årsaken til dette forslaget var mange oppslag i pressen om hundebitt.
Noen importer kom det igjen i 30- årene, men kun velstående personer kunne tillate seg dette. At tyskerne rekvirerte hundene under krigsårene 1940- 45, samt en valpesyke -epidemi der man ikke fikk skaffet vaksiner var igjen med på å bryte ned rasen i Norge.
I årene etter krigen har rasen steget i antall og man regner nå med at det til enhver tid er ca 30.000 hunder av rasen, som regnes som den største og mest populære (fryktede) i vårt land.
Schäferhunden er en middels stor, rektangulært bygd hund, sterk og muskuløs. Den har et utadvendt temperament, er modig og har gode nerver, er arbeidsvillig, trofast og en god vakthund. Disse og enda endel flere egenskaper gjør schäferen til en ypperlig tjeneste- og selskapshund.
Helhetsinntrykk
Den tyske schäferhunden er en middelstor hund. Den er noe lang i kroppen, sterk og muskuløs. Benene er tørre og benstammen fast. Den tyske schäferen er en traver, og kroppens høyde- lengde forhold, samt bak og framvinkling må fremheve et langt utholdelig travsteg. Pelsen skal være vannavstøtende. Ett harmonisk utseende er ønskelig, men det arbeids- og opptredenmessige hos den tyske schäferen er de viktigste faktorer.
For en iakttager skal førsteinntrykket vise et bilde av stor styrke, intelligens, utholdenhet og den skal være velproposjonert og balansert i hvert henseende. Det skal tydelig bevises på den måten den beveger seg at dette er en sunn sjel som lever i en sunn kropp. Hunden skal være lett og hanskes med og skal kunne tilpasse seg. Den må vise mot og temperament, og når det er nødvendig kunne forsvare eier og dens eiendeler. Den må være villig til å angripe hvis det blir beordret, men den skal forøvrig også være et trivelig og pålitelig familiemedlem. Spessielt skal den være vennlig mot barn og andre dyr. Den ideelle hunden har et preg av kvalitet, verdighet og respekt, noe som krever selvsikkerhet.
Temperament og karakter
Bra nerver, oppmerksomhet, være villig til å vokte, trofasthet og mot er de mest fremtredende og karakteristiske trekk hos den tyske schäfer. Den skal være villig til å tjene i egenskap av kamerat, nyttehund, førerhund, søkshund, rapporthund, sporhund, skyddshund samt også være gjeterhund.
Kroppsforhold
Hode: hodets størrelse skal være proposjonalt til kroppen (hodets lengde skal være ca 49% av mankehøyden), hverken for bredt eller for spisst. Hodet skal være tørt og foran sett bare måtelig hvelvet og skal slutte lett mot den lange kileformede nesen. Pannen skal sett fra siden og foran være måtelig hvelvet uten eller med bare en lett pannefure. Kinnene skal være en aning runde og ikke fremtredende. Nesepartiet skal være kraftig og neseborene skal være faste. Overlinjen på nesespeilet skal ligge parallellt med en forlenget linje fra pannen. Leppene skal være tørre og vel sluttet. Neseryggen skal være nesten parallell med skallens overlinje.
Øyne: Skal være middelstore, mandelformede og en aning skråstilte. De får ikke være fremtredende og de skal være så mørke som mulig med et livlig, intelligent uttrykk.
Ører: Skal være middelstore, brede ved basen, høyt ansatt, oppstående, spisse og fremadrettet. Myke ører er ikke ønskelig og kupert ører samt hengeører er diskvalifiserende. I bevegelse eller når de ligger, legger mange hunder ørene bakover, noe som ikke anses å være noen feil.
Bitt: Den tyske schäferen skal ha saksebitt, alt annet anses å være feil. Tannoppsettet er 42 tenner, derav 20 i overkjeven og 22 i underkjeven.
Hals: Halsen skal være sterk og muskuløs, uten løst halsskinn eller hakepose. Når hunden er oppmerksom eller opphisset reises halsen. Ellers skal halsen bæres i ca 45% vinkel til kroppen. Under trav bæres den noe lavere.
Kropp: Kroppslengden skal overstige hundens mankehøyde. Hunder som er kvadratiske og høybente er ikke ønskelig. Brystkassen skal være 45-46% av mankehøyden, men må ikke være bred. Brystkassen skal være så lang som mulig og velutviklet. Ribbenene skal være vel hvelvet, hverken tynnformet eller for flate. En korrekt formet brystkasse tillater frie bevegelser av albuene når hunden traver. En overdrevet rund brystkasse forårsaker at albuene sitter for trangt. Brystkassen strekker seg langt bak og lendet er proposjonalt kort. Buklinjen skal være måtelig opptrukket. Ryggen inklusive lendet skal være rett og sterkt utviklet, men ikke for lang avstand mellom manke og kryss. Manken må være lang og tilstrekkelig høy, velmarkert og gradvis slutt inn i ryggen uten å forstyrre overlinjen. Rygglinjen slutter måtelig mot bakdelen. Lendet skal være bredt, sterkt og velmusklet. Krysset skal være langt og noe sluttet (høyst 23 grader)
Ben: Skulderbladene skal være lange, tett tilsittende og vel sluttet. De må ikke være for tunge. De sammenbinder overarmene til omtrent en rett vinkel. Fremdelen må være meget muskuløs. Benene skal sett fra alle sider være rette og mellomhendene elastiske og ikke svake. Albuene må ikke være inn- eller utadvendte. Lårene skal være brede og muskuløse og lårbenene skal være vinklet i forhold til de forholdsvis lange underbenene. Hæler og haser skal være kraftige og sterke. Bakbenene må være sterke og muskuløse for å gi det nødvendige frasparket under trav.
Poter: Potene skal være korte, runde, kompakte og vel hvelvet med meget harde tredeputer. Klørne skal være korte, sterke og mørke.
Halen: skal være busket og nå til haseleddet. Iblant- skjønt ikke ønskelig- kan den gå over i en krok. I hvile skal halen henge i en lett sabelformet kurve. Når hunden er i bevegelse er denne bøyningen mere markert og halen reist, men den må ikke løftes over en linje i rett vinkel mot rygglinjen.
Bevegelser og vinkler: Den tyske schäferen er en travende hund. Derfor må dens fremdel og bakdel være vinklet på en slik måte at de tillater den å forflytte seg fremover med et langt baksteg og kompensere dette med et langt fremsteg. Ved trav skal ryggen ligge stødig og myk og skal ikke vise bevegelse. De korrekte propsjonene av lengde og høyde respektivt lengde av ben medfører en langstrakt gange. Den skal kunne forflytte seg synlig uanstrengt, nære marken (jorddekkende/jordvinnende) med hodet strukket fremover, halen noe bøyd, mens den viser en myk bøyd linje fra ørespissen over nakke og ryggen til halespissen.
Mankehøyde: Idealmankehøyden for hanhund er 62,5 cm og for tispe 57,5 cm. En variasjon på 2,5 cm er tillatt.
Farger: Sort med jevnt fordelt brunt, gule til lysegrå tegninger også med sort sadel. grå ( antydning til sort med grå eller lysbrun bakgrunn med repektivt lysere tegninger), sort eller grått, ensfargede eller med lysere eller brune tegninger. Små hvite tegn på brystet eller lysere tegn på innsiden av benene er tillatt, men ikke ønskelig. Snuten skal være sort. Hunder med lyst snuteparti, med gule eller stikkende øyne, lyse tegninger på brystet eller innsiden av benene, lyse klør, en rød haletupp eller utvaskede farger anses å ha dårlig pigmentering. Underullen skal bortsett fra hos sorte hunder alltid være lysegrå. Den endelige fargen hos schäferhund kan bestemmes bare etter at dekkhåret er vokst ut.
Pels: Dekkhåret skal være tykkt og hvert strå skal være fast og ligge slett. Håret skal våre kort på hodet, inklusive indre deler av øret, fremsiden av benene, poter og lår. Det skal være lengre og tettere på halsen. På bakdelen er håret lengre ned til haseleddet og lårene er rikelig hårbekledde. Lengden på pelsen varierer hos ulike hunder og på grunn av ulike hårlengder kan man finne ulike slag av pels.
- Du er velkommen som valpekjøper -
Svenn Børre Steinsland
Nadlane 27 - 5708 Voss - Tlf. 56 52 00 16 / 45 00 31 21